Skogvokterens rike

 

Innledning.

Historien her handler om et ungt par som levde for noen år siden. Jeg tenker meg fra ca 1920 og fremover. Det har vært vanskelig, men jeg har prøvd å skrive så riktig som mulig fra de traff hverandre. Det var andre tider den gang og folk bodde og hadde andre interesser enn nå. Når du leser dette vil jeg gjerne at du tenker tilbake til dine besteforeldre eller oldeforeldre.

Historien handler og ung kjærlighet, hvordan den kunne leve gjennom et hardt liv, bo forhold og til slutt, døden. Hvordan deres gode og snille sinn har bestemt for dem, gjennom tidene.

Jeg prøver å fortelle om de tankene disse to har fra de var unge og til de er borte. Skogvokteren er vel da tenkt som min oldefar. Da vil historien jeg skriver stemme.

Dette er den første boken av en serie bøker om Skogen som er et navn på Finnskogen. Jeg har mine røtter her og det gir meg en slags drøm. Historiene forteller mye om meg og mitt liv på en måte. Et liv som ligger lagret i meg.  I disse bøkene skildrer jeg mitt liv gjennom generasjoner.

 

 

 Skogvokteren.

Regnvannet rant i strie strømmer nedover takene og fosset ut av nedløpet. Dette gjør godt ville Rudi ha sagt. men Ikke i dag, regnet kom overraskende på dem på turen til butikken. Hans og Rudi sto nå og ventet under markisa hos kjøpmann Hansen. Han var stedets kjøpmann, her kunne man finne alt fra sytråd til stiger. Kjøpmannen hadde jo stort sett det man trenger her til daglig. Hadde han det ikke ble det skaffet på et par dager. Nå var de nå klare til å reise hjem til «Stua». Turen hjem kviet de seg for å gå, den kilometeren som de hadde hjem i dette regnet. Stua hadde vært et godt sted å bo, enkelt og bra. Innedo og bad var nok det de hadde ønsket seg nå som de var eldre. Men pytt det gikk jo bra dette og slik de hadde det.

Om noen dager fylte de begge sine 80 år. Rudi hadde en liten overraskelse til Hans. Hun hadde spart lenge for å kunne få kjøpt den. Presangen lå godt i veska. Det var lenge siden hun hadde begynt å tenke på denne presangen.

Hans hadde varene i en gammel slitt ryggsekk. De hadde ikke så mye å rutte med når lånet på huset var betalt. Nå var det 3 avdrag igjen. Lånet hadde de slitt med så lenge de kunne huske. Et lite jordstykke hvor de hadde satt noen få poteter og noen grønnsaker for å døyve på maten litt, hadde de hatt tidligere om åra. Nå lå det bare brakk. Tidligere hadde de noen dyr også, det måtte de slutte med da ingen av de to som orket å stelle mer med jorda. Mons den gamle hannkatten var det eneste husdyret som var tilbake, den var snart 12 år nå.    

Hans gikk i en gammel vadmels bukse som var både lappet og sammensydd. Filete var den ikke, de gamle støvlene hans hadde nettopp fått nye såler så de ville holde i flere år til. Bukseselene var nesten nye, var jo gode til å ha for å holde buksa oppe.

Rudi hadde på seg en gammel lang ullserk, tykk golfjakke og sjal på hode, det grå håret hennes stakk frem som noen lys i panna hennes. Handlevesken hennes hadde hun brukt i mange år nå. Den var sterk og solid. Det var plass til litt forskjellig i den tenkte hun og tenkte på gaven.

Banken ville ha de til å bruke noe som het Autogiro, men nei. De ville nå ha kontanter de da. Andre så de hadde noen plastkort som de puttet inn i en maskin i veggen i banken, og så fikk de pengene i en skuff der. Merkelige greier dette nye som kom. Slik vil jeg ikke ha hadde Rudi sagt bestemt. Hans måtte si seg enig i det, selv om det så smart ut da.

Rudi satt nå utenfor butikken og drømte om gamle dager og skimtet bort på den gamle danseplassen hvor Hans og hun hadde svingt seg litt forlegent første gang. Sjenerte som de var, turte å se på hverandre. Spreke den gang,

 Hans hadde danset rundt og slått seg løs alene. Det var nok noe brennevin innabords, gutta pleide å ha ei flaske stående på lur på dansetilstelningene. Hjemmebrenten var lett å få tak i den gang. Han Gudbrand var den som leverte den beste varen ble det sagt. Hans hadde så danset og kom til å snuble foran Rudi. Han lå der så lang han var. Rudi reiste seg opp og gikk bort til han, for å se hva som skjedde med han. Hans reiste seg plutselig opp og dro henne ned til seg og han hadde kysset henne. Hun kvakk til.

-Nå lurte jeg deg godt, sa han.

Rudi rødmet fra topp til tå, hun var jo litt begeistret for Hans. Dette var det mange som ventet på. Klappingen fra mange andre tok nesten av. Alle ventet jo på om det ble skulle bli et par av de to.

Hun kunne huske det som det som det skulle vært i går. Hun rødmet svakt ennå etter denne episoden. Hans reiste seg opp og støttet seg litt på Rudi. Han innrømte at han hadde slått seg litt. Så ville han følge henne hjem. Hun bodde hjemme hos sine foreldre. Skogvokteren hadde ei lita stue hvor hun bodde. Han var jo hennes far, hun var nr 3 i en søskenflokk på 8. Faren hennes døde for snart 50 år siden 83 år gammel. Moren hennes gikk bort året etter og var 85år. Flere av hennes søsken var i live, noen hadde jo gått bort. Det er like trist hver gang det skjer.

Mamma sa alltid: For at et barn skal leve opp og bli stor må en gammel dø også. Jeg vet ikke om det er riktig, det fikk oss til å tenke på at når en person dør gir den liksom livet sitt til en ny krabat. Jeg lurer på hvem som kommer etter meg jeg. Får håpe det er en med litt mer penger, tenkte hun der hun satt og ventet på at regnet skulle gi seg.

Hans hadde fulgt henne hjem. Veien ble lang og knotede før hun var hjemme. Hans skulle bort om enhver granlegg og gjemme seg og leke litt sisten. Ablegøyene hans har vært der så lenge hun kan huske. Han finner det gode i mye som ikke andre gjør. Hans var en snill og god mann, det kunne hun underskrive på.

Hu mor Alma sto på trappa når de kom. Hun kunne være et strengt kvinnfolk, som mennene normalt hadde respekt for.  Hu kjente han Hans og viste jo hvor han kom fra.

- Jaså, dere kommer rekende ser jeg. Du Hans, gå inn på låven og sov litt du, så kommer du inn etterpå for å få litt mat i kroppen.

- Tusen takk, nærmest hvisket han Hans, han trodde det skulle bli kjeft å få.

Sannheten er jo at hu Alma hadde et godt øye til han Hans og håpet jo litt på han som svigersønn. Hun fortalte det til Rudi like før hun døde.

Han ruslet bort i låven og sovnet fort. Etter noen timer kom Hjalmar, faren til Rudi og skulle melke kua.

- Jeg skal hjelpe deg jeg, sa Hans, jeg kan jo gjøre noe fornuftig når jeg er her.

Hjalmar kvakk til, han hadde jo ikke ventet å finne noen i låven på denne tiden.

- Jeg trodde Alma fortalte at jeg sov her.

-Å nei du, det har hun nok ikke, så du er Hans ja, Rudi tror jeg har et godt øye til deg. Du kan gi dyrene litt mat i stedet. Så gjør jeg meg ferdig med melkinga.

- Grisen skal ha det som er- i bøtta, gå og napp litt gress til den også er du snill. Hønene kan du slippe ut og se i kassa etter noen egg. Se opp for hanen den er ikke helt god forstås.

Hans kom inn i hønsehuset og hanen bruste seg foran han og ville ta han. Hans tok litt korn og kastet imot han så han ble opptatt med å plukke det ut av fjørdrakta si. Han gikk rolig bort og plukket de 10 eggene som lå i kassa.

Hjalmar gjorde seg ferdig og slapp ut kua og sauene på beite.

- Så det var morgenstellet nå går vi inn, jeg vet ikke hvorfor du er her men jeg regner med at du fulgte Rudi hjem i natt. Det er godjenta si det, sa Hjalmar.

- Du har så rett i det, jeg fulgte henne hjem og Alma din kone sendte meg på låven for å sove ut.

Hehehe, lo Hjalmar, skulle tro det var meg det var snakk om fra den gang jeg var ung og på frierføtter, Hehehe he lo han videre. Da sto a Laura på trappa når Alma og jeg kom hjem. Hu Laura var ikke nådig. Alma måtte få på seg dagligfillene og gå rett i fjøset for å stelle dyra. Hu kunne være sint hu.  Jeg ble sendt inn i løa for å dra frem høy til dyra.

Jeg hjalp jo Alma med melkingen så hun skulle bli ferdig. De hadde 2 kyr den gangen. Laura kom og undersøkte om vi jobba. Å, ja, vi torde ikke noe annet for å få a Laura på nakken var ingen spøk. Han Lars mann til a Laura var også Skogvokter. Han satt meg i litt arbeid i skogen. Der har jeg blitt siden. Etter 4 år giftet Alma og jeg oss. Vi bodde i bryggerhuset der borte, der har 2 flotte rom som vi levde i flere år. 

- Nå har du fått deg noe jobb, sa Hjalmar, jeg vet du har vært arbeidsledig.

–Ikke ennå, jeg ser litt rundt og småjobber jo litt, sa han.

- Jeg har tenkt å spørre deg om du vil ha en jobb her inne, sa Hjalmar og det kunne kanskje bli mer aktuelt nå etter hva jeg forstår.

- Jo, jeg er jo på jakt etter jobb, har du noe som vil passe meg?

Du vet jeg er skogvokter og jeg skal ha renset ut noe skog og en del trær skal merkes og hugges, vi tar en tur til skogstyreren og tar en prat med han etterpå. Han har spurt om jeg har en pålitelig mann å kunne settes inn i en slik jobb og jeg har hatt deg litt i kikkerten kan du si.

 Ei tømmerkoie følger med i jobben ved Storråa som du kan bo i om du ønsker det, den står tom.

- Alma slo på steikepanna og ropte om at det var frokost. Kommer dere snart? ropte Alma. Sånne somlepaver av noen mannfolk. Uff, hørte de henne kommentere.

- Kom nå så får vi oss litt mat, sa Hjalmar.

--

- Hei, nå har det sluttet å regne Rudi, nå må du våkne fra dine drømmer, hørte hun Hans sa men han tok bort i henne. Du er jo langt bort i drømmeland jo.

- Tenkte på når vi møttes for flere hundre år siden, sa hun, mens hun smilte.

- Husker du hvor bleik du var når du falt på dansegulvet? Sa hun. Hehe, du lurte meg godt der.

- Ja, angrer ikke en dag på det jeg gjorde. Vi har hatt det godt sammen. Vi har aldri hatt noe luksus, men vi har nå alltid hatt brød på bordet og betalt alle regningene. Vi er skyldfrie om et år også. Vi har kun 3 avdrag igjen. Da er koia vår.

Hans hadde kjøpt koia ved Storråa for mange år siden. Den hadde blitt bygd om og utvidet med flere rom ettersom barna kom til verden. Det ble 4 stykker av dem. 3 av dem er i live, Anna ble bare 2 år dessverre. Hun dro i tæring som legen kalte det.

- Ja, tenk det, vi har hatt det godt disse årene.

De begynte å gå på den sølete veien mot koia. Etter et kvarter var de hjemme og kunne låse opp døra.

Om et par dager fylte de 80 år med to dagers mellomrom. Rudi skulle bake kake til den store dagen. Det kunne jo hende at ungene kom en tur.

Hun hadde kjøpt en liten kniv til Hans som hun viste han ønsket seg. Hun hadde jo snakket med kjøpmannen slik at han hadde lagt den til side for henne for godt vennskap som han sa. De hadde vært trofast mot kjøpmannen i alle år så de kjente han godt.

Hans smilte litt lurt om dagen, han hadde vanskeligheter med å holde på sin hemmelighet for dagen hennes. Hans hadde spurt kjøpmannen om en tjeneste å ringe Lars om han kunne ordne en sak for han. Selvsagt ville han gjøre det, og han fikk greie på at alt var i orden av kjøpmannen i dag. Noe mer ble ikke sagt.

Rudi viste at hennes eldste bror ville komme en tur. Han var alltid til stede på deres bursdager. Han hadde vært enkemann i mange år så han hadde bare dem å gå til. Dattera hans bodde langt av gårde så det ble ikke ofte hun var hjemme. Hans viste det kunne bli mange barn og barnebarn denne dagen, men de skulle ordne opp fikk han beskjed om så han skulle ikke tenke på noe. Det var deres dag. Hans hadde sin dag i morgen og Rudi i overmorgen så det skulle skje på dagen hennes.

Rudi skulle bake ei lita kake i morgen til Hans og hun gledet seg til det. Kaka skulle ha krem og pynt på seg. Hun hadde kjøpt noen små sjokoladefigurer som skulle settes på kaka. Den ville bli så fin.

Hun gikk å la seg tidlig den kvelden, hun hadde mye å gjøre i morgen. Det var jo egentlig ikke så mye å gjøre, men hun koste seg med å stelle litt for han og spesielt på disse dagene. Katta hadde allerede funnet sin plass i senga og sov godt da hun ble vekket av at Rudi skulle legge seg. Hun måtte flytte seg litt så hun skulle få plass i senga. Den svarte katta hadde de hatt i 12 år nå. Mons som den het likte seg særs godt under vedovnen på kjøkkenet, men senga var i grunn litt bedre å legge seg i.

- Vi får feire 12 års dagen din i sammen, sa Hans, du har den om noen dager.

De hadde kjøpt en eske med noe kattemat som de viste den likte. Det var jo ikke bare de som skulle kose seg denne dagen. En liten fløteskvett skulle han vel også få mente Rudi.

Fredagen kom, og Rudi sto tidlig opp og lagde til frokost. Ny bakt brød luktet det snart på kjøkkenet. Det skulle ikke være gammelt brød i dag. Egg og marmelade kom på bordet, Kaffelars sto og småputret på komfyren. Bordet var pyntet med noen små markblomster som hun hadde vært ute og plukket.

Hun gikk til døra inn til soverommet og banket forsiktig på. Nå er frokosten ferdig kom og spis og gratulerer med dagen. Hun ga han et kyss og en klem. Det var vel ikke helt det samme for Hans hadde jo ikke satt inn tennene ennå. Hun måtte le litt også. Den lille pakke lå fint på tallerkenen hans. Det tok ikke lang tid før han kom ut og skulle sette seg.

- Gratulerer med dagen, sa hun. Tenk at vi skulle oppleve dette.

- Tusen takk. Pakke til meg? sa han.

- Måtte jo ha en liten ting til en så stor dag, mente hun.

Han pakket opp og stirret på den flotte kniven som han hadde ønsket seg lenge.

- Hvordan viste du dette?

- Det var vel ikke vanskelig å vite slik som du har sett på den i det siste året, sa hun og lo.

- Hansen la den til side for lenge siden uten at du skulle få vite om det.

Hans koste seg med frokosten og spiste mye og godt. Dette er den beste frokosten jeg har fått på lenge, sa han. Tusen takk.

Rudi sto ved vedovnen og la inn en lita vedflis når han gikk ut av rommet. Han ga henne en god klem i det han gikk forbi.

Hun hadde laget til kakebunnen alt og var i gang med å piske kremen og skulle pynte den. Den måtte jo være ferdig til i ettermiddag.

Hans kom inn igjen etter sin vante morgen tur. Han pleide ofte å ha en kopp kaffe etterpå med en sukkerbit til. Den pleide han å innta i gyngestolen og Mons passet på å hoppe opp i fanget hans når han satt der.

- Maken til oppdisking i dag, sa han. En konge kunne ikke ha det bedre.

Rudi serverte kaffe til han og et par sukkerbiter.

- Jeg forstår ikke hvordan du har greid å holde den kniven hemmelig.

- Kjøpmann Hansen og jeg har hatt en liten hemmelighet. Godt å kunne overraske deg også.

- Gråten kunne høres svakt i halsen hans, han var meget beveget kunne hun merke. Hansen ordnet med betalingen uten at du skulle merke det, og det fungerte godt, sa hun.

- Den må jeg ha på meg i morgen, sa han.

- I morgen? Hva skjer da? sa hun.

- Obs, det skulle jeg ikke sagt. Det er bare en liten hemmelighet mellom meg og han August. Sønn til Lars vet du, skal spille litt for oss. Skal møte oss på dansegulvet i morgen kl 3 for at jeg skal kunne by deg opp på den store dagen. Det blir jo ikke så mye dans på meg, men jeg kan jo prøve, sa han.

- Danse? Å nei og nei, det går ikke, sa hun.

- Jo da, Lars kommer i bil og henter oss i morgen, det blir enkelt så ikke vær redd for det.

- Motvillig måtte hun gå med på det, innerst inne var dette noe hun kunne ønske seg. Tenk på min 80 års dag skal jeg på svingom på dansegulvet. Det blir ikke rare dansen tror jeg, men jeg kan jo prøve, tenkte hun.  Du får ikke lov til å ta et slikt hallingkast denne gang, sa hun.

Hans gikk ut og måtte nå holde tett. Det var så vanskelig å tie stille. Hun er så sjapp til å ta opp litt av det han sier.

En liten tur i snekker bua med kniven kunne han jo gjøre. Han hadde holdt på med en liten hylle til henne som hun skulle ha en blomst på. Hun har ønsket seg det lenge og nå skal hun få den. Lisa kona til,, August skulle komme med blomsten i morgen og hjelpe til med å sette den opp. Kona til August var ei ung og fresk jente som Hans og Rudi likte godt. Hun hjalp til litt i huset deres og gjorde rent en gang i uka. Hun var hjemmehjelp hos dem som dem kalte det. Hylla han lagde var fra den gamle Skogvokterhytta til foreldrene hennes. Den ble revet og flyttet til museet inne i byen for ti år siden.

Rudi tok steikepanna og slo med øsa på den, hun vil se om han husket mor Alma når hun slo på den.

Hans reiste seg fra krakken og smilte. Dette var et gammelt og godt tegn, han kunne like det. Hans husket hver gang Alma brukte steikepanna og også den første frokosten han hadde spist der første gang. Hans kom jo inn sammen med Hjalmar som var Skogvokter og faren til Rudi. Det var ikke store stua, det bodde 11 stykker der i huset. Alma og Hjalmar hadde 8 barn og mora til Alma bodde der også. Han hadde kommet inn på kjøkkenet og der satt de minste og spiste. De pleide sjelden å spise åtte unger samtidig. Det var plassen for liten til. Gamle mora Berte satt for seg selv og spiste havregrøten hun hadde fått. Hun hadde dårlig med tenner så det var grei mat å tygge på. Jens, Ole, Morten og Maia satt og spiste av ungene, de var på veien og skulle på skole. Det var ei som lærte dem å skrive på nabogården. Nils, Astri, Rudi og Mathilde var de store ungene de skulle spise etterpå og gå ut og jobbe. De hadde stort sett jobb på nabogårdene som gårdsarbeidere.

Alma og Hjalmar var knapt 20 år når de giftet seg. Etter hvert ble det jo disse barna, barnebarn og oldebarn å holde styr på. 

Hans satt og mimret og drømte om tidligere tider.

- Du var langt borte nå Hans, nå må du kose deg med litt kake, som jeg har bakt.

- Jeg satt og tenkte på den gangen vi traff hverandre og spiste frokost hos dere første gang.

- Å ja du var nervøs den gangen, du behøver ikke være det mer. Mor og far tror jeg likte deg godt.

- Det var der og da, tror hun likte å få deg som svigersønn. Du kom jo fra en bra familie som hun sa bestandig.

- Å ja, kan jo tro det, fatteren var kjapp til å gi meg øretever når jeg gjorde noe feil. Det var vel påkrevet tenker jeg, Sara og Lisa var jo greie begge to som søstre.

- Du må huske at presten hadde et godt øye til Sara i den tiden også.

- He, he, sa Hans. Måteholden kaller man det, de giftet seg og fikk 9 unger i kjapp rekkefølge. Jeg må smile litt også.

- Å, du snakker, sa Rudi og smilte.

- Lite med sexualopplysningen den gang, som dem snakker så mye om i dag, lo Hans.

- He he, lo Rudi, det var nok mange som hadde trengt det. Jeg må medgi jeg gleder meg litt til i morgen.

Hun skjenket opp litt mer kaffe og satt seg godt til rette i stolen. Det gikk ikke lang tid før hun snorket i vei.

- Kanskje det er best vi legger oss nå, sa Hans.

Han fikk et kyss på kinnet før hun gikk å la seg.

 

 

Den store dagen.

Lørdagen kom med solen som skinte og fuglene sang.

- Gratulerer med dagen, kjære kone, sa Hans, Du ser til og med været er med deg i dag. Du må vente litt for gaven, den kommer snart.

- Tusen takk, men jeg skal da ikke ha noe, sa hun.

- Er det noen som fortjener en gave så er det deg, sa Hans.

I sentrum i bygda, nærmere bestemt rundt danseplassen var det liv og røre, det var en del som skulle forberedes der. Det skulle være en fest for to på 80 år, som har gitt av seg selv hele livet. Nå er det på tide at de får noe tilbake. Det var ikke lenge før de skulle hentes. Alt så ut til å klaffe med alle tilskuerne. Alle var jo like spente i dag. Vil de to gamle få til noe dans tro. De fikk hjelpe så godt de kunne å få de litt i gang. Dette var vågalt av Hans å ønske dette til Rudi, sa Nils, men vi få stå på.

Rudi satt og tenkte ved frokostbordet på August som skulle være der og spille for Hans og henne. Hun gruet seg. Det vil nok være mange som er nysgjerrig på hva som skjedde.

Presis klokken 2 kom Lisa kjørende med en flott Karjol som det var forspent med 2 hester. Bak på Karjolen satt en staut kar og spilte på en torader, det ljomet over hele skogen der de kom.

- Hysj da, sa Rudi, hun likte ikke slik oppstyr. Dere behøver da ikke gjøre så stort nummer ut av dette.

I det hun fikk en klem av Lisa.  Hans så sitt snitt til å hente hylla og August hadde med seg en slik batteridrill og skrudde den opp uten at Rudi merket noe. Lisa hentet blomsten og bilder av de to som unge.

- Nå skal vi se, sa Lisa om det passer? Nå blir du her litt og så kommer du og Hans inn om et par minutter.

- Rudi lurte veldig på hva som skjedde, hun hadde ikke fått med seg noe pga alt oppstyret.

De ventet tålmodig i et par minutter og så gikk de to inn og fikk se hylla med en vakker blomst og et bilde av dem ved siden av.

- Har du sett maken, er det den hylla du har holdt på med, sa Rudi, og blomsten og bildet da. Hun delte ut klemmer mens det falt noen gledes tårer.

- Jeg tror jeg ødelegger sminka jeg, sa hun. Hun hadde vel knapt brukt leppestift i sitt lange liv.  

- Nå skal dere ha en kopp kaffe og kake som jeg hadde bakt i går til Hans. Vi fikk jo ikke spist den opp alene.

De satt seg ned med hver sin kopp og koste seg med kaka. Rudi var kjent for sine kaker.

- Og så skal vi gamle menneskene opptre? Har du hørt på maken, sa Rudi, og slo seg på knærne.

- Ja, Hans ønsket seg det som en gave til deg, sa Lisa. Du er så heldig som har bestefar hos deg.

- Det er jeg også. Si meg det er vel bare vi to gamle som er der i sammen med dere to ikke sant? Ikke lyv for meg nå, sa hun.

- Det er bare dere og ingen legger merke til det og det skal bli gøy, sa Lisa.

Kaka ble borte den, og den var så god, sa Lisa. Du kan lage kaker du. Jeg har alltid likt kakene dine. Du har ikke glemt dine gamle kunster der, sa hun.

Klokka nærmet seg tre og de begynte å ta på seg yttertøy.

- Ikke den spillingen tilbake, insisterte Rudi.

- Nei da, sa August, skal finne på noe annet jeg.

- Jeg vet ikke jeg, sa Rudi dette blir feil tror jeg. Jeg ……

- Dere møttes der for 65 år siden og nå skal dere minnes med en liten dans, avbrøt Lisa henne.

De ble hjulpet inn i Karjolen og August satt seg bak igjen med trekkspill denne gangen og spilte i sky, men de kjørte innover.

Det tok bare noen minutter med hest og vogn. Turen gikk bortom og de fikk se hvor fin Skogvokterkoia var blitt etter den ble flyttet.

- Se det er flagg i flaggstanga, sa Rudi. Det var koselig å se.

- Det hang vi opp for at vi setter slik pris på dere, sa August som hadde gitt seg med spillingen. Vi kan reise bort dit etterpå og se litt om dere ønsker det.

- Å, ja, det vil jeg gjerne, sa hun.

Sannheten var at de skulle dit etterpå for det ble stelt i stand selskap til dem der. Når de passerte holdt de på å sette ut bordene, og pynte til selskap.

De ankom danseplassen hvor de tre barna deres sto og ventet. De sto ikledd klær fra den tiden de møtte hverandre for 65 år siden. August og Lars tok fram toraderne og begynte å spille dansemusikk.

 Hans tok Rudi i armen og de gikk inn på gulvet og begynte å danse så godt de kunne. De stabbet og prøvde å slå takten. Dansingen hadde endret seg siden den gang.

  • Skulle nok hatt en liten en innabords, slik man hadde den gang, mente Hans.
  • Det får du vente med i dag mente Rudi og flira litt.

 Snart tok Lars over og svingte sin mor over gulvet. Lisa tok tak i Hans og de var i gang. Det kom flere par inn i dansen etter hvert som de ikke dro kjensel på med en gang. Det kom en fotograf og tok bilder av dem også. Han var fra lokalavisa.

- Hva er dette, sa Rudi da hun måtte sette seg, her er det flere jeg kjenner. Jammen tror jeg det ikke er barna og barnebarna våre som er her og danser.

Det var jo mange her og de ropte hurra og gratulerer med dagen til dem begge.

- Dette sa du ikke noe om til meg, sa Rudi.

- Jeg trodde bare det skulle være August og Lisa som skulle komme jeg, sa Hans.

- Og det skal du få meg til å tro, sa hun. Dette var koselig. Dette hadde jeg aldri drømt om å få oppleve.

- Ikke jeg heller, sa Hans.

Vi ville gjøre litt mer ut av det når vi først skulle gjøre noe, sa Lars. Så gratulerer igjen.

Etter mange gledes tårer ba Lisa dem å gå inn i Karjolen igjen for nå skulle de se på Skogvokterstua.

Hypp, sa Lisa.

Alle fulgte etter dem i bilene sine og det syntes både Rudi og Hans var rart. De hadde kanskje lyst til å se litt dem også, tenkte dem.

Etter noen minutter stoppet de ved Skogvokterstua, hvor de steg ut av vogna for å ta en liten titt på hvordan den var blitt fikset på.

Det stod et par bord der med noen tallerkener og kake.

Før Rudi og Hans fikk sagt noe sa Lars at vi vil så gjerne holde et lite selskap for dere her og derfor har vi dekket på noen tallerkener.

 

  • Det høres så koselig ut, sa Rudi og Hans i kor.

De satt seg ved bordet og begynte å forsyne seg med litt kake. Lise serverte dem litt kaffe.

- Nå vil vi at du forteller litt om den gangen du kom hit for første gang, sa Lars.

- Husker det som det var i går, sa Hans.

- I døra der sto Alma og ønsket oss velkommen. Hun hadde jeg respekt for skal jeg si dere.

I samme øyeblikk gikk døra sakte opp og der kom den ene etter den andre ut av døra. Her var barn, barnebarn og oldebarn. Ektefellene fløy rundt og dekket bord.

De hoiet, ropte og sang bursdagsangen for dem.

Rudi og Hans ble stående og stirre på dem som kom ut.

- Jeg blir helt stum, sa Hans, jeg bad om en liten dans men dette overgår jo alt. Er vi skyld i hele denne gjengen her, sa Rudi som tørket tårer. Hun hadde reist seg men måtte sette seg igjen for dette ble for mye for henne.

- Vi er her stort sett alle og vi mangler Sandra som er på sykehus for å føde et nytt oldebarn til dere, sa August (deres andre barn).

- Vi får nok snart greie på hvordan det går, sa Lise.

- Nå skal dere sitte her og kose dere, vi skal også ha noen bilder av oss alle.

- Nils (deres tredje barn) kom bort, ser man det i dag er dagen deres og dere kan se hvor glade vi vel tretti personer er som er samlet her, ikke hver dag det skjer. Hans spurte om denne dansen på torget og vi fant ut at nei dette blir for dårlig. Vi må gjøre dagen og livet lettere for dere. Dere har slitt i alle år og gitt oss alt som dere har i overflod. Dere vil nå få …

Nils ble avbrutt av telefonen som ringte.

- Se her, sa August her kommer et bilde av den lille og den glade mor. Bilde viste ei lita jente som var født for en time siden. Hun har vist fått et fint navn og det er Rudi, eller lille Rudi som ryktene sier.

- Dere kan da ikke kalle henne opp etter meg, sa hun.

- Jo, det er Sandras ønske å gjøre det.

- Gratuleringen begynte igjen og det satte ikke stemningen tilbake akkurat.

- Nå er det først og fremst Rudi og Hans sin dag, kaffe og kaker kommer nå ut på bordet, etter dette vil noen si noen ord til dere, sa August.

De tre barna deres sto frem på linje foran dem med brede smil og så på dem.

- Vi har en spesiell presang til dere, noe vi vet dere vil sette veldig stor pris på å få. I morgen blir det montert telefon hos dere. I tillegg vil dere få en mobiltelefon som det blir lagt inn telefonnummer til legen bla. Man vet jo aldri hva som kan skje her ute i marka. Utgiftene på dette dekker vi. Vi vil føle en stor sikkerhet når dere har dette.

- Vi vil også gi dere noen ting i hjemmet som vil gi dere glede og god nytte av, sa de videre. Dette er noe vi har tenkt på lenge og nå er det en god anledning til å gi dere det i presang.

Rudi og Hans tørket tårene.

- Telefon har vi ønsket oss mange ganger for å få tak i legen. Husker den gangen Hans fikk den stokken over seg og måtte gipse beinet. Han lå lenge med smerter før jeg nådde til doktoren. Jeg fikk jo sitte på i ambulansen hjem da, sa hun stolt.

- Akkurat, sa Lars det er i slike tilfeller dere skal få tak i hjelp blant annet. Dette snakker vi om senere.

Så kom det en mann i mørk dress.

- Er ikke det han som er i banken, hvisket Hans til Rudi.

- Jo, mente Rudi.

- Mitt navn er bankdirektør Olsen i sparebanken, og jeg har fått den glede å kunne overrekke dere skjøte på småbruket deres. Det som sto igjen på lånet er blitt betalt inn av deres vakre barn. Dere er som sagt eiere av stedet og behøver nå ikke tenke mer på lånet, men vi i banken vil gjerne se dere til en liten markering i banken på tirsdag kl 12. Jeg har snakket med Lisa om det så hun kommer og henter dere. Her er også et brev fra dine barn som de vil lese høyt for dere.

Han overrakte papirene, og smilte og ga de noen gode ord samtidig.

- Nå greier jeg ikke å holde meg mer, sa Hans og gråt gledes tårer. Dette er vel noe som jeg ikke hadde drømt om, tenk kone nå eier vi småbruket og …….

De kysset hverandre av glede og tårene rant. Kjærligheten deres var ekte det var tydelig å se.

- Etter alle disse årene er jeg like glad i deg, sa Hans.

- Du er nok det beste som kunne ha skjedd meg, sa Rudi. Hun smilte bredt.

- Da har vi kanskje råd til en ny komfyr, sa Rudi. Tenk å bake kaker i en ny ovn.

- Masse med det, sa Lars som var kommet til. Nå skal jeg hjelpe dere med innkjøp etter hvert som dere trenger det. Jeg har jo en del forbindelser i næringslivet.

- Jeg skulle sagt en hel masse, sa Hans. Tusen takk kan jeg si til alle dere som har hjulpet til med dette.

- Ansiktene deres er takk godt nok for oss, sa Lars. Det er ingen som har gitt oss så mye kjærlighet som vi har fått av dere.

Klokken begynte å nærme seg at sola begynte å gå ned og August bad de inn i bilen for å sitte på hjem.

Vel hjemme satte de seg ned for å komme over alt som har skjedd gjennom dagen.

- Jeg tok med en liten knert til dere så kan dere få noe å roe dere ned på.

- Du August, jeg har et lite ønske jeg, sa Rudi.

- Bare kom igjen, hva er det?

- Jo du husker Skogen og alt der inne. Vi var jo veldig engasjerte før der inne. Vi visste jo mye om stedene. Hadde det vært mulig å komme dit inn en tur?

- Det skal vi få til. Nå tar vi feiringen deres først og så tar vi en dag hvor vi kan reise inn der. Dere vil vel en tur i den gamle kirken, Damstua hvor dere hadde tømmer liggende for fløting. Kanskje en liten tur til Fjellstua, kan jeg tenke.

- Fjellstua kjenner jeg ikke, men det kunne vært hyggelig. Tipper den hadde et annet navn før.

- Da tar vi tak i det en dag snart.

- Det skulle være så godt å se de gamle stedene igjen.

Lisa, kona til August skulle kjøre så August kunne bli med på en liten en han også. De tok en liten en, for så ville Rudi og Hans gå og legge seg. De hadde opplevd så mye i dag.

Da kommer Lisa og henter dere på tirsdag. Ha en riktig så god natt begge to. De gikk inn i bilen og reiste hjem. Rudi og Hans satt litt til og så ruslet de også inn. Det ble ikke sagt så mye men stillheten talte for seg.

I dag opplevde vi jammen mye Hans. Forstod at her var det mer enn du også visste om. Du var veldig overrasket du også.

  • Ja det er sikkert, jeg hadde bare avtale om dansen jeg. Alt det andre visste jeg ingenting om, sa Hans. Dette var en dag vi kommer til å huske, det er sikkert.

 

 Tirsdagen

Solen skinte inn i soverommet. Hans lå allerede våken. Hva skulle nå skje i dag? Vi skal spise kake i banken sa dem. Lørdagen hadde det skjedd så mye så de ikke hadde greid å følge helt med. En gammal kar som meg kan jo ikke riktig få med seg alt her i livet. Han kunne like godt stå opp.  Han kokte seg litt kaffe og tok ei brødskive med litt honning på.  Biene hadde gitt mye honning det siste året. Han hadde bare to kuber igjen nå. På det meste hadde han tjue kuber rundt omkring i skogen. Det ga en god inntekt som kom godt med. Honning sentralen kom og hentet honning hos han om høsten. Ti dager etter kom oppgjøret inn på bankboka deres. Dette var penger som de hadde som en slags reserve. De kom godt med når ungene skulle gå på skole. Det er jo snart femti år siden nå. Rart hvor fort tiden flyr. Han tok frem boka med tallene. Rudi hadde ført opp hver eneste kilo med honning som de leverte. Det ble levert hundre kilo på det meste og de hadde levert nesten 2500 kilo, det var mye penger som var kommet inn. Pengene var jo mye mer verdt for femti år siden når de startet opp med honningen.

Hans skvatt til, Mons hoppet opp i fanget hans noe som han sjelden gjorde ved bordet. Han hadde jo ikke fått morgenkosen sin ennå. Han la seg godt til rette og malte. Hans strøk den over hodet og ryggen. Klødde den under haka som han viste var godt for den. Han puttet boka ned i skuffen igjen og drakk sin kaffe. Skulle nok ha helt ut gruten i dag for den ble ikke helt god. Klokka slo seks. Den gamle bestefarsklokka fra oldefaren hans gikk bra ennå. Man måtte jo passe på å dra i lodda så gikk den ei uke til. Den fortna seg fem minutter i døgnet men det gjør ingenting. De vet jo om det og stiller den etter tidssignalet i radioen. Før var det bare en stasjon å høre litt nyheter på mens nå er det masse. De måtte bytte ut den gamle sølvsuperen fra Tandberg for den begynte å bli så skurrete. Den hadde jo holdt ut i en del år så det var kanskje ikke så rart. Lars hadde kommet med en kjekk liten sak med noen ferdig innstilte kanaler på som han kalte det. Det var kjekt for da sto den på et tall som de hørte på. Når Mons hadde vært der sto det alltid et tretall der for han ville høre på noe rockemusikk som han kalte det.

Hans syntes det var stort sett bråk.  Dette var diggbart, sa Markus bestandig. Da var det enkelt å bare trykke på knappen med ett tallet på så kom nyhetene frem igjen. Det var noe flotte greier. Rudi likte å høre mye på nummer 2 hun for der var det mer slik klassisk musikk sa hun bestandig. Hans brydde seg ikke noe spesielt å sitte og høre på denne musikken. Det var nyhetene og været han ville ha. Ja, ja litt musikk skadet jo ikke. Klokka slo syv. Oi som tiden flyr når man sitter slik og tenker. Han skulle jo slå på radioen å høre nyhetene.

Det var jo i dag de skulle inn i banken og han gruet seg. Spise kake og hilse på de store der inne var ikke hans stil. Lise skulle komme og hente dem så hun fikk bli med inn også.

Døra til soverommet knirket og Rudi kom inn.

- Tidlig oppe i dag? sa hun.

- Jeg fikk ikke sove, jeg ble liggende å tenke på dagen i dag så jeg måtte bare stå opp.

- Jeg har vært våken jeg også, men jeg har ligget under dyna og kost meg. Ligget og tenkt på så mye som vi har vært gjennom mens vi har vært gift. Vi har hatt mange gode år sammen. Den tiden vi har hatt det stramt må vi prøve å legge bak oss. Har du mer kaffe på kjelen? Sa hun.

- Den er ikke god så du må koke ny.

- Kokte på den gruten som var der?

- Den kunne ikke brukes det er sikkert. Nå skal jeg koke ny og god kaffe.

Mons hadde sett sitt snitt til å løpe inn å legge seg under dyna nå, som soverommet var tomt. Det var noe av det beste den viste å kunne ligge der og kose seg. Den viste den ikke fikk lov til det, var jo så godt med den lille stunden. Den lå helt stille for at den ikke skulle bli oppdaget.

Rudi var ferdig med frokosten og gikk inn for å re opp. Hun så en liten kul på dyna.

- Kom hit litt Hans.

Hans kom gående.

- Er det noe galt?

- Nei da, se på den lille bulken under teppe. Nå vil jeg bare slette litt på teppe og så lar vi døra stå oppe. Han tror helt sikkert vi ikke har sett han.

Rudi slettet så godt hun kunne og gikk ut av rommet.

Mons syntes nok dette var rart og lå litt før den krabbet ut av sitt lille hi. Det var i grunn bedre å ligge oppå dyna enn nede i den. Det var litt vanskelig å få snudd seg der.

Rudi oppdaget det og hvisket til Hans: nå har den kommet seg oppå dyna den likte seg ikke helt der, helt alene. Jeg tenkte meg det.

Hun gikk inn og klappet Mons litt. Den begynte å male med en gang og krøp litt mer sammen.

Klokka nærmet seg halv tolv og de ventet Lisa skulle komme kjørende inn på tunet. De så på hverandre og hadde ikke lyst til å dra. De var jo forpliktet til det da.

Ti minutter senere kom Lisa kjørende inn på tunet Hun kom med en stor bil slik at de kunne komme seg lett inn og ut av den. Det var godt, tenkte Rudi, de er som regel så trange de andre og komme ut av.

Lisa parkerte nesten ved hovedinngangen til banken. Reservert sto det på et skilt,

- Hvordan har du fått til det?

- Å, dere vet, det var banken som gjorde dette.

- Hvorfor er det flere plasser som er reservert undret Hans på.

- Å, jeg tror det er noen sjefer som skal alltid ha det lettvint å komme på jobb.

De gikk inn og ble henvist til et møtelokale hvor det sto en talestol og noen bord og noen kaffekopper.

De satte seg ned og Lisa serverte dem litt kaffe mens de ventet. De var litt tidlig ute. De kommer nok snart skal dere se. Etter et par minutter kom Lars, August og Nils inn av døra.

- Det er godt å se dere, sa Nils. Nå vil dere nok bli litt overrasket over det som skjer her i dag.

- Hysj, da sa Lars, dette skal …

Han ble avbrutt av at døra igjen gikk opp. Inn av døra kom ordfører Hansen som strålte fra øre til øre.

- Der har vi jo jubilantene, gratulerer med de store dagene.

Han tok de to høytidelig i hånda.

- Er alt i orden August, sa han.

- Ja det skulle være det. Vi venter bare på avisen og banksjefen nå.

Inn av døra kom en fotograf og banksjefen. Rudi kjente igjen fotografen det var jo han som tok bilde under dansen. Ei dame som sikkert var en sekretær kom inn med noen konvolutter og noen pakker.

 Ordføreren gikk opp på talestolen og skulle begynne å holde en tale, nei dette ble for dumt sa han. Han tok en litt tykk mappe bort til Hans og Rudi som hadde blitt stående etter helsingen.

- Dere er jo gamle nok til å vite hvem jeg er her i bygda begynte ordføreren. Jeg har jo vært ordfører i noen perioder nå og jeg kjenner omtrent alle sammen her i bygda. Om dere ikke har sett så mye til meg, vet jeg godt hvem dere er.

- Jeg har fått i oppdrag om å overlevere denne plakaten til dere. Jeg leser Kongen har herved gitt dere” kongens fortjeneste medalje i sølv” for lang og tro tjeneste som skogvokter her i bygda. Dere vil få et brev av meg også som viser hvilken dag dere skal på slottet for å takke og hilse på Kongen.

Ordføreren hengte en medalje på Hans og fotografen gikk amok med å ta bilder. Hansen sa mye pent om dem og ville fremheve at forslaget om medaljen kom fra eieren av skogen hvor du har jobbet. Han skulle komme så jeg håper at han kommer før vi er ferdig.

Jeg vet at banksjefen gjerne vil si noe også til dere.

Banksjef Eriksen tok frem en konvolutt og skulle begynne å prate, han ble avbrutt av at døra gikk opp og inn kom Skogeier Finne.

- Beklager at jeg kom litt sent men dere vet parkering er ikke lett selv her i vår lille by. Jeg ser jo hva som har vært delt ut. Han gikk og gratulerte Hans og Rudi med denne utmerkelsen.

- Som Ordfører Hansen sikkert sa kom forslaget fra min bestefar Ottar som ville at jeg skulle sende inn forslag om denne utmerkelsen til Slottet. Med god hjelp av deres sønner har vi fått det til. Vi fikk den dessverre ikke til deres arrangement her på lørdag så vi fant at en rolig stund her ville passe godt. Så da vil jeg tie stille og la Banksjef Olsen tale.

- Da prøver jeg igjen, sa Olsen.

- Den gangen du begynte å arbeide for skogvokteren er det blitt betalt inn et fond fra skogeieren som skulle utbetales når du gikk av med pensjon. Nå har det seg slik at du aldri har gått av med pensjon. Du har alltid gått og ruslet med ditt i skogen som du alltid har gjort. Du har kommet med forslag om hva som bør gjøres og gitt gode råd. Det kan du godt fortsette med om du har lyst, men vi regner ellers med at du har gått av med pensjon som du er vel fortjent med. Dette fondet vi snakker om har blitt betalt inn som en slags livrente fra Skogeier Finne gjennom alle disse årene og nå har den blitt avsluttet ved at dere har passert 70 år for lengst og de har stått der og forrentet seg. I dag er det en sum på kr 250 000 som står der og som er deres.

 Disse pengene kan dere ta ut og bruke til hva dere vil. Nils vil snakke litt med dere nærmere om dette. Dette er jo et drømmebeløp for dere. Gjennom alle år har dere trofast betalt deres gjeld til oss punktlig og banken vil også være med på dette fondet og gi dere en gave på kr 50 000 slik at summen i dag er på kr 300 000 som jeg vil gi dere en oppgave over her.

- Jeg må sette meg, sa Hans. Dette blir for mye for meg. Rudi hadde satt seg for lenge siden. Tårene rant når hun hørte dette.

- Nå vil vi ha kaffe og kaker, sa Astrid som kom inn av døra med ei pyntet kake fra bakeren med gratulerer sto det skrevet med glasur over marsipanlokket.  

Alle satt seg rundt bordet og spiste kake og drakk kaffe.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket for alt dette, sa Hans som tok ordet. Vi har jo levd nøysomt i alle år og greid oss med det lille vi har hatt. Noe kunne vi gjerne ha av nye ting men det har vi ventet med til lånet var betalt. Nå sitter vi med penger og vet ikke hva vi skal gjøre.

- Vi som er ungene deres vil komme med forslag til dere, sa Nils. Ved at jeg har den jobben jeg har jeg blitt bedt om av August og Lars om å snakke med dere.

- Da må nok jeg forlate dere, sa ordfører Hansen, lykke til videre og dette har vært hyggelig å dele ut. Det er sjelden jeg har vært med på noe som har vært så givende som dette.

Hans skulle til å reise seg.

- Bare sitt du, det er jeg som skal bukke for dere. Det er en ære å kjenne dere. Han tok høflig adjø og gikk ut av døra. 

- Banksjef Olsen mente også at han skulle tre tilbake og de kunne godt sitte der frem til kl 14 om de ønsket. Da trenger de rommet for det skal ha et møte i banken.

- Han tok Rudi og Hans i hånda og ønsket de lykke til.

- Vi får kanskje trekke oss tilbake også, sa Rudi og så på Hans. Da skal dere bli med hjem til oss, sa August så kan vi få tatt en prat om morgendagen.

- La oss det, sa Nils. Vi må fortelle om noe vi ville foreslå at dere kunne gjøre noe, for at dere skulle få det litt lettere.

 

 

 

 

 

Forandringen.

 

Rudi og Hans satt og så på hverandre etter de var kommet hjem. Det var helt stille. Ingen sa noe. Den gamle klokka slo 10 slag og det hørtes ut som det var ei kirkeklokke som dundret i vei. De kvakk til begge to. Drømmene deres var nok langt her ifra. Mons kom og hoppet opp i fanget på Rudi. Mons la seg i en krøll og begynte å male. Det så ut som den lå der og smilte til dem. Rudi klødde den litt i nakken og strøk den over snuta. Den likte det veldig godt.

Da våknet Rudi.

- Du Hans, det er en ting jeg gjerne skulle hatt her i huset. Du ønsker deg det du også.

- Jeg tror vi tenker likt, sa han. Det er en innedo og et bad du tenker på ikke sant?

- Jo, det er jo det. Vet ikke hvor man skulle ha det for stua er jo ikke så stor. 

- Det er vist så populært å bygge på litt nå for tiden så vi kunne kanskje få til noe.  Vi får snakke med Nils om det. Er det noe annet du kunne ha tenkt deg?

- Å, ja nå drømmer jeg. Jeg tenker på bad, et sted vi kunne ha vasket, dusjet og hatt vaskemaskinen der.

- Vi må ha nytt vann for alt dette. Den gamle pumpa harker ille fortiden.

- Den må vi jo bytte i allikevel, mente Rudi.

- Vi ringer til Nils i morgen og spør han om å komme, vi har jo så flotte telefoner nå. Og vi kunne bare ta av røret og trykke på 3 tallet så ringte det hos han.

- Skal vi prøve, sa Rudi.

- Klokka er jo snart halv elleve så det er vel sent.

- De legger seg sent, sa hun.

- Hun gikk bort til telefonen som hang på veggen i stua. Hun trykte på tretallet og hun hørte det ringte.

- Nils svarte i den andre siden. Nå hvordan er det hos dere? Er jeg den første dere ringer til?

- Du har vel ikke lagt deg ennå, sa hun.

- Nei da, legger oss aldri før tolv. Og hvis det er noe galt så kan du ringe hele døgnet om du vil, det skal du ikke tenke på. Er det noe dere tenker på?

- Vi lurte litt på om vi hadde penger til en slik innedo og kanskje et bad? Fikk hun sagt.

- Det er da ingen problem å få til. Jeg skal ta med meg, Arne sønn til Lars, han er rørlegger og han har en venn som er tømmermann i morgen jeg. Vi tenkte og foreslo dette for dere.  Astrid som driver litt med tegning har tegnet huset deres med et bad i, fortalte han videre. Det var bare ingen som visste hvordan vi skulle få overtalt dere til det. Vi har tenkt på dere mang en kald vinterkveld skal jeg si dere. Vi kommer en tur når jeg får tak i gutta og et lite overslag om hva det vil koste.

- Nå må jeg slutte dette blir vel dyrt, sa Rudi. Tusen takk skal dere ha.

- Det er ikke så dyrt det har vel kostet 10 øre den tiden vi har pratet nå, hvis det er så mye, lo han i andre enden.

- God natta, Nils. Det var fint å høre stemmen din.

- God natt mor, hils far, sa han.

- Tenk, nå har jeg avtalt at de kommer hit en tur. Hun refererte alt sammen. Og jeg som torde å bruke den telefonen da! Jeg har sett andre bruker dem og det virker så enkelt.

- Dette lover bra for neste vinter, sa Hans.

- Nå vil jeg legge meg, sa hun.

- De gikk ut på hjertehuset en tur begge to og det var begynt å småregne litt. Jammen skal det bli godt å få oss en innedo da. Det må vi da ha råd til.

Dagen etter skinte sola igjen inn av vinduet, det var som sola ville leke litt.

Fuglene kvitret og sang. Det var jo sommer med de gode sommerduftene som det ga.

Hans tok med seg kaffekoppen ut og så på småfuglene som trippet rundt på tunet. Mons lå og lurte under ripsbusken, den ønsket seg nok ei lita steik.  Det var Linerla som var nærmest nå og den trippet så fint foran snuta dens. Mons hadde smøget seg litt nærmere og prøvde å gjøre seg helt flat. Plutselig hoppet den til i et tigersprang, men Linerla hoppet akkurat så langt vekk at den gikk fri. Mons ble sur og gikk videre en tur.

Han ventet på disse to som skulle se muligheten til innedo og bad. Han måtte innrømme at det hørtes godt ut.  De har jo hatt tidligere spørsmål om det da det ble gravd kloakk og vann i gata. I dag hadde de jo bare en utslagsvask på kjøkkenet og ei gammel og slitt pumpe i kjelleren. Kanskje de kunne få byttet ut pumpa med vann inn fra kommunen? Det var en ønskedrøm og det gikk nok ikke an tenkte han. Tenk så godt det hadde vært og ha sluppet den pumpa og trykktanken.

En bil kjørte inn i gården og fire menn hoppet ut av den. Nils, Lars og Arne og en dem ikke kjente, han så kjekk ut med blå arbeidsklær tømmermester Olsen sto det på ryggen hans.

- Hei, sa Lars. Tok med oss Arild jeg for å se litt på det tekniske ved utvidelsen.

De hilste på hverandre.

Lars hadde med seg ei veske hvor han tok opp noen papirer.

- Her har vi tegnet inn et forslag til dere med bad, klosett og en bod for at det skulle passe inn. Så her graver vi til grunnmur og setter opp en vegg og setter inn noen dører. 

- Vi legger nytt vann og kloakk frem til kommunen som jeg tror blir 20 mtr så det er ikke langt.  Samtidig vil vi gjerne se litt på kjøkkenet deres og sette inn en ny benk der. Det var vel slik at Rudi ønsket seg en ny komfyr også, da vil jeg anbefale komfyrtopp og stekeovnen i skapet. Da vil hun kunne se rett inn i stekeovnen så slipper hun å bøye seg.  sa Arild.

- Vi går inn og titter litt vi, sa Arne.

- Dette skal bli ganske enkelt, sa Arild når de kom ut. Jeg har i grunn ikke bommet så mye på hva jeg har tenkt på.

- Nå skal dere se her, sa Lars. Vi har satt opp et forslag og dere får noen gode rabatter på delene og utstyret dere trenger, Dere er jo ikke helt blakke mer og det er dette dere trenger å gjøre nå for å få et godt og varmt hus også. Dere har jo 300000 kr i dag sa Nils og vi foreslår at dere kanskje bruker 200000 kr av dem og enda har dere 100000 kr igjen til ting dere kunne ønske dere senere også. Og jeg tror summen er litt større for jeg tror det har gått på noen renter her også, sa Nils.

- Uff da dette var mye penger, sa Rudi.

- Da vil vi bytte ut kledningen på huset, legge inn isolasjon, sette inn nye vinduer, ytterdør og bygge på badet og alt dette. Dere får nye skaper og benker på kjøkkenet, ny varmtvannsbereder også. Samtidig slipper dere å tenke på pumpa mer, den fjerner vi.

- Jeg må si det, sa Hans. Jeg stoler på dere Nils og Lars at dere gjør det beste for oss.

- Arne hvisket Hans i øret og sa normalt ville det kostet 50000 kr mere om en annen skulle ha gjort dette.

- Vi sier ja vi, sa Rudi. Det er vel ikke noe å tenke på.

- Alle disse pengene er jo kommet til oss som en gode, og vi vil ha det bedre økonomisk fremover så ja, sa Hans.

- Det vil bli mye graving og arbeide rundt dere noen måneder og hvis dere ønsker det kan dere bo hos oss, sa Nils i noe av tiden.

- Jeg har plass noen dager jeg også, sa Lars og August ville også ha dere hos seg. Det er jo spesielt når de begynner med vinduer og kjøkkenet, sa han.

- Det er godt å høre, sa Rudi, vi må tenke på det, vi kommer vel kanskje til å gå i veien for dere mens det står på.

- Det var det vi tenkte litt på men ville ikke si det, sa Arne, det er lettere å gjøre noe når det er tomt her.

- Hva med Mons, sa Rudi? Vi kan da ikke ha han med oss.

- Vi får se etter hvert hvordan det går. Det er jo ikke sikkert det blir mer enn et par dager som det blir vanskeligst og da kan dere ha han med til meg, sa Lars.

- Jeg regner med å begynne til neste mandag, sa Arild.

- Skal dere ikke søke først og ha tillatelse til dette? sa Hans.

- Det var spørsmålet vi hadde håpet om og ikke få, sa Nils. Vi har allerede gjort noen undersøkelser på dette og vi kan bygge på så og så mye uten at vi gjør noe annet enn å sende inn nabovarsel og tegningene. Vi har vært i kommunen og fått tillatelse til dette men vi må ha din underskrift på dette brevet, sa Arild. Jeg stikker innom med det på veien hjem og får bestilt det vi trenger av materialer.

Det vil komme en lastebil her med en del forskjellig og om han da kunne legge der her så hadde det vært fint, sa han videre.

- Det går bra. Vi skal ta imot han, sa Rudi.

Rudi hadde jo et kakestykke og litt kaffe på lur og som de fleste kunne de ikke si nei takk til dette.

- Nå må jeg gå og tusen takk for kaka, sa Arild. Jeg må rekke kommunen.

Arne tok bilen og de kjørte innover.

- Hent oss etterpå da ropte Nils etter han. Dette synes jeg var et godt valg av dere. Dere kunne ha flyttet til ei blokk inne i sentrum, men jeg tror ikke dere vill trives der og det hadde blitt dyrere, sa han.

- Det er godt, sa Rudi vi ønsker å bo og dø her. Så vi håper at helsa holder lenge for oss. Nå får vi jo et moderne hus, heter det vel og da kan vi ikke få det bedre.

- Det er jeg enig i, sa Hans. Vi får koste på litt her og få det bra.

- Det var det vi var enig i alle sammen, sa Nils. Vi har diskutert dette og om hvordan vi måtte ha overtalt dere for å få det til. Nå slapp vi jo det. Lars og jeg har visst om disse pengene en stund så da var saken grei mente vi og vi satt i gang med å få tegnet litt på huset deres.

Arne kom tilbake gående. Jeg var med inn på kommunen og det er ok alt sammen. De kommer og måler litt og merker av vannledningen for dere på fredag. Til merking bruker de noe rødmaling som må være der når vi kommer på mandag, sa han.

Når vi får det planlagt og ordnet på forhånd så går det så greit, sa Lars.

Torsdag kom det to stykker fra kommunen og sprayet litt rød maling på veien og på husveggen. Her skal de inn med rørene, sa dem. Arne hadde satt opp noen merker som det skulle graves etter sa han. De målte og godkjente det.

Lastebilen kom med et stort lass med materialer og klosett og badekar og kjøkken sto det på noe.

- Dette mente Hans var feil for det var jo så mye.

Arne og Arild kom og satt inn en del av utstyret i uthuset så det ikke skulle bli ødelagt eller borte, som de sa.

- Her ser det bra ut, sa Arild. Gravemaskinen trodde kanskje han kom i morgen, han er litt ivrig til å jobbe.

Lørdags morgen kom det en lastebil med gravemaskin hengende bak. Han presenterte seg og sa hvor han kom fra. Det ble laget et stort hull der kjelleren under badet skulle være. Noen lass med jord ble kjørt bort. Han kom i retur med noe grus han slettet ut i bunn av tomta. Så gravde han ut til veien og lette litt for å finne vann og kloakk ledningen. Lørdagskveld var han ferdig, satt opp noen bukker ved veien og plasserte graveren slik at ingen kunne kjøre ned i grøfta.

- Jeg kommer igjen på mandag, sa han og reiste.

Telefonen ringte og Hans og Rudi hoppet høyt. De var ikke vant til denne lyden ennå.

Rudi gikk bort for å ta den.

- Hallo? Sa hun.

- Det er Nils, hørte hun fra den andre enden, har det vært noen gravemaskin hos dere i dag?

- Ja, han var ferdig for ca 2 timer siden, sa hun. Maken til stort hull. Det er jo nesten like stort som huset jo.

- Hehe, du det er sikkert riktig, han skal ha en god plass til grus og slikt rundt grunnmuren etterpå.

- Vi tenkte det var noe slikt.

- Skal ta med meg Arne en tur i morgen så kan vi se på hvordan det har blitt. Jeg regner med at alt er bra for han er en flink graver.

Søndagen satt Rudi og Hans ute i sola og strakk på bena. De satt med kaffen og så på hvordan det så ut der etter at graveren hadde gravd. Det var bare et stort hull der plenen deres hadde vært.

- Jeg slipper å klippe plenen på en stund, sa Hans. Vi får spørre om de kan legge en ny plen for oss.

- Det hadde vært fint, og da kunne jeg tenkt meg et par planter der borte, sa hun.

- Hei, dere to solelskere hørte de fra en bil som stoppet i gata. Ut av den kom Arild og en mann til. Like etter kom Nils og Arne. Vi kom for å sjekke arbeidet her.

Arild hoppet ned i grøfta og hadde med seg en slags stang som han så høyder med om det var vannrett. Det pep veldig i en liten boks som de kalte laser.  

- Dette er bra. Han er flink til å grave. Han har fylt på grus for å jevne ut og for at han har vært litt dyp ser jeg. Det er bare bra for dere. Om dere får litt høyt i dette kjellerrommet så gjør jo ikke det noe. Det er 20 cm for dypt vi regulerer det.

- Da skal vi sette ned igjen disse merkene slik at Anton kan få laget sålen i morgen. Han legger ut bord og så kommer det betong som blir fylt oppi.

Anton var i gang med disse merkene og de prøvde vinkler og var fornøyde.

- Da setter jeg i gang, sa Anton. Jo før jo bedre. Han stupte inn i varebilen og hente noe spiker, hammer og diverse ting.  Han og Arne og Arild hold på en times tid så var det klart.

- Da kommer det en rørlegger i morgen for å legge rørene bort til de kommunale rørene. Da bestiller jeg betong til kl 12 sa Arild. Da kommer Anton og jeg tilbake for å lage dette gulvet.

- Dette går fort, sa Rudi. Forrige søndag hadde vi omtrent ikke tenkt på det en gang.

- Dere kommer ikke til å angre en dag, sa Nils.

- Utrolig så fort ting går når de rette folkene er her, sa Rudi.

- Det er ikke store jobben for dem, dette er jo bare en liten del av et hus så da går det fortere. Grunnarbeidet går fort, det går litt saktere inne når de begynner.

Mandag kom det en trivelig rørlegger Ole som plystret og sang men han jobbet.  Ole arbeidet fort og effektivt.   I god tid før 12 hadde han rørene på plass. Han tittet på tegningene og fant fort ut hvordan det skulle gå inne i huset også.

Han satt og spiste lunsj når Arild og Anton kom kjørende. De hadde med seg noe redskap for å rette opp gulvene når det ble støpt.

- Som dere ser så ligger rørene på plass og det er satt inn et sluk som dere må huske på når dere skal støype, sa han.

- Du har lyst til å være med på dette forstår jeg? sa Arild.

- Det kan jeg vel, jeg har ikke noe spesielle planer for ettermiddagen så det går bra.

Dermed var de 3 mann som sto klar når betong bilen kom. Den svingte troa over der det skal støpes og han begynte å sende betongen nedi. Da ble det fart på gutta. De tok hver sin spade og fordelte og fikk betongen komprimert. Anton og Arild tok frem hvert sitt pussebrett og begynte med å pusse gulvet. Snart var det en glatt flate over det hele av våt betong.

- I morgen er det bare å begynne å sette opp veggen. Så skal den veggen pusses og i løpet av uka er dette grunnarbeidet ferdig, sa Arild, da er det å begynne å fylle etter med grus.

- Så fort det går, sa Hans.

- Det er jo en liten mur for oss så da går det fort å fikse dette, og vi vil begynne å kappe til reisverket med engang denne uka. For da går alt fortere å sette opp. Vi blir 3 mann som jobber med det.  Så neste helg er bygget ferdig utvendig. Vi vil la det stå igjen en åpning i veggen som de vil bruke som dør så kan dere bo så lenge som mulig her om dere vil. Blir det for mye bråk så får dere si fra, så finner vi på noe annet.

- Det er fint, sa Rudi, hun ble jo helt ør i hodet av denne jobbingen deres.

De reiste og Arne og Arild skulle komme i morgen i sammen med Alfred for å sette opp muren.

 

 

Nybygget reiser seg.

Arne, Arild og Alfred kom dagen etter og hadde med seg murerutstyr.  Det var blandemaskin og saker til å bære mørtel med. Blandemaskinen gikk og gutta bar det de kunne av lecastein før de startet. De merket opp med snorer, da var det enkelt å få de rette vinklene. Laseren ble plassert for å få den rette høyden på skiftet.

De jobbet systematisk og muren begynte å ta form.  Utrolig hvor fort man arbeider når man kjenner hverandre. Dagen gikk og de ble ferdig med litt overtid. I morgen blir det å pusse inn og utvendig. Sette inn 2 vinduer og 4 lufteventiler. De skulle også sette opp en støttemur som skulle brukes til delevegg i kjellerrommet. Der skulle det også settes inn ei dør men det ble ikke gjort ennå.

Pussingen og innsetting av vinduer og laging av deleveggen gikk fint. Nå var faktisk første trinn av huset klart. De kunne begynne å legge drenering og fylle inntil. Veggen sto og tørket et par dager og i mellomtiden begynte de å kappe til stendere. De måtte fjerne den gamle kledningen på huset også og den satt godt med gamle spiker som var godt rustet.  De lagde et bål og brant det opp. Det var ikke mye å spare på verken som ved eller som kledning mer. I veggene kunne de finne gamle aviser som de tok vare på. Det kunne bli litt artig å titte litt i dem. De skulle passe på å legge en gammel avis tilbake og ei dagens avis. Det ville jo fortelle litt av historien til huset.

Tingene gikk som de skulle med tilbake fylling av grøfta og rundt muren. De slettet så godt som mulig.

- Dette kommer nok til å synke litt, sa graveren.

- Vi må nok vente litt med plenen ennå, sa Arne.

- Vi vil gjerne ta hele hagen med en gang, når det skal gjøres, sa Rudi.

- Se det ja, men det er jo noen flotte bed du har som bør få stå mener da jeg, sa han.

- Det får vi snakke om, sa hun.

Olsen hadde jobbet sammen med Arild noen dager med å kappe til materialene. I dag skulle de begynne å legge gulvbjelker og reise huset. Så i løpet av uka ville huset være oppe og de kunne starte inne. Torsdag kunne de si at nå var det ferdig kledd. Vinduene var satt inn så huset var tett. De hadde laget seg ei dør som de gikk ut og inn av.

Nå først begynte Rudi å se at tilbygget var litt bredere enn på tegningen.

- Du Arne skulle ikke tilbygget være litt smalere enn huset?

- Jo, det er riktig det, vi synes det var så dumt så vi har laget det nesten 2 mtr bredere slik at du får et vaskerom i stedet for bua som ville bli ved siden av badet. Den døra vi går ut og inn av nå skal stå der, og du kan gå ut der for å henge ut tøyet ditt der. Og du vet når bestefar kommer inn med disse møkkede støvlene sine kan han gå rett inn her. Det er lettere å holde rent dette gulvet. Her inne skal dere også kunne tørke tøy.

På mandag kommer elektrikeren, han skal legge opp noe nytt og forandre på sikringskassa deres. Den flytter han inn i vaskerommet mente han. Da vil den bli moderne også.

Vi begynner inne med veggene kanskje i slutten av uka. Det spørs når elektrikeren er ferdig. Arild vil stort sett være her pga isolering og legge taket og så videre.

Rørlegger Ole jobbet med sitt. Det var bereder, å føre vannet frem i rommene og til den nye benken på kjøkkenet måtte han forberede.

De lå langt foran skjema alle sammen. Alt hadde de forberedt så det ble så enkelt å arbeide.

Elektriker og rørlegger var de som arbeidet der de neste dagene. De hadde mange rør å legge til de forskjellige rommene.

Det gikk 14 dager med hamring å arbeide inne i de nye rommene. Håndverkere kom og gikk. Det nærmet seg slutten her inne.

Så en dag kom Arne og Arild bort til Hans og Rudi og fortalte at nå skulle de begynne på hos dem så da ble det nok noen dager som ikke var helt godt for dem å bo der.

- Jeg har ei hytte her i nærheten, sa Arild. Den som skogbrannsjefen hadde som bolig, her kan dere bo om dere ønsker. (Det var i de tider da skogdriften var på topp og folk jobbet inne i den som det var egen skogbrannsjef her). Den ligner jo veldig på dette huset så dere kjenner nok mye igjen der.

- Det kunne vært fint, sa Rudi.

- Ja, også kommer vi og henter dere på søndagene for å spise middag. Når dere har lyst til å se på huset deres så er det 15 til 20 minutter å gå.

- Å nå, mente Hans, det tar nok noe lengre tid med disse beina vi har i dag. De er ikke så unge lengre.

I morgen kan jeg kjøre dere opp der, dere kan jo pakke ned for dere blir der nok en 14 dager vil jeg tro. Dere vil komme tilbake til et” nytt” hus. Tingene dere har pakket forsiktig ned i esker setter vi inn på et av de nye rommene slik at det ikke blir ødelagt.

- Har du et par esker til meg? sa Rudi. Jeg vil jo pakke inn noe av dette selv.

- Ja det har jeg. Skal hente noen til deg.

Han gikk og kom tilbake med noe flate esker” flyttekasser” sto det på eskene.

Arild brettet til et par stykker. Her har du litt bobleplast også om du skal pakke inn noe skjørt.

- Nei da, det er bare noe privat vi kvinner gjerne vil pakke selv. Det er klær for å si det slik. Da merker vi esken med” privat Rudi” så får du pakke den ut selv også.

- Du kan smigre du.

De hadde pakket ned de nødvendige tingene de trengte, De tok Mons på armen og så kjørte Arild.

- Jeg må innom handelsmannen. Jeg må jo ha litt mat der.

- Det skal ordnes. Arild stoppet utenfor kjøpmannen.

Hans og Rudi kom ut igjen med hver sin bærepose.

- Måtte jo ha med litt ekstra godt til Mons også, sa hun.

Det var liksom Mons våknet til live, den hadde ligget og sovet hele tiden i baksetet.

- Jeg tror den kjenner lukta allerede jeg, sa Arild.

- Den har god luktesans.

Rudi strøk den over hodet og, sa du får vente til vi kommer frem.

Den la seg litt misfornøyd tilbake.

- Jeg tror den forstod det jeg, sa Arild.

- Å ja, den er et klokt dyr. Den blir mer og mer like oss etter som årene går.

De svingte opp på tunet. Ei tjæret hytte lå foran dem med et der tilhørende uthus.

- Dette er et flott sted, er ikke rart du trives her ute. Det er mange år siden jeg har vært her nå, sa Hans.

For snart 50 år siden så han det røyk inne i skogen. Han fikk ikke roet seg og måtte undersøke dette. Det var da han gikk over her for å gå opp i tårnet for å se hva det kunne være. Røyken kom inne fra Vesletjern og han kunne ikke se om det var noen andre der. Han ringte i brannklokka for å varsle de som var i nærheten. Spader, bøtter og jutesekker og hadde de med seg der de dro innover en 20 mann. Når de kom inn viste det seg at det brant godt i en stabel med ved som var satt opp der inne. Det var relativt greit å slukke. Ingen vet i dag hvem som tente på dette. Mannfolka gikk glade hjem igjen for at det ikke var mer.

Brannsjefen satt på en mann i tårnet etter dette, han var redd for at det skulle bli flere slike på tenninger.

Det var gode minner som dukket opp i hodet til Hans, han fikk en påskjønnelse for å ha gjort dette. Han fikk ei krone mer i lønn og det var mye penger den gang.

Han husker det som det var i går hvordan han gruet seg for å gå inn på kontoret til Skogforvalteren. Diplom, blomster og denne lønnstillegget var jo resultatet av det hele. Han følte seg meget stolt av dette. Diplomet henger på veggen ennå. Den skal henge ved siden av Kongens fortjenestemedalje tenkte han.

- Nå må du komme Hans, hørte han Rudi, sa i det fjerne. Du kan ikke stå der og bare se utover, stedet.

- Jeg tenkte på brannen, sa han.

- Å ja, den kunne blitt katastrofe den gang. Kom da, vi må komme i orden her, maste Rudi.

- Da får jeg komme meg videre, de andre venter på meg. Dere får ringe når dere trenger noe eller ønsker å se på hva som skjer. Lisa kommer oppom dere en kveld.

Det gikk noen dager og onsdagen kom i uka etter og de lurte jo på hvordan det gikk. Jeg ringer ned til Arild og spør jeg, sa Rudi.

- Hallo ja, jeg har ventet på en telefon fra dere. Jo da, her går det bra. Vi er godt i gang. Vi har byttet vinduene og det meste av panelene utvendig nå. Det begynner å se så fint ut. Vent til dere skal til kjøpmannen på fredag om det passer så skal Lisa komme og hente dere. Hun driver og maler litt nå. Hun har beiset hele huset som er ferdig. Det mangler litt på det, sa han i andre enden.

- Lisa kommer og henter oss på fredag så vi må vente i spenning en dag til, sa hun til Hans.

- Det kommer til å bli spennende å få se huset igjen. Vi kommer ikke til å kjenne oss igjen. Det jeg vet at alt blir lettere for oss.

- Fredag ved tolv tiden svingte en bil inn på tunet. Hei det er jo Lisa som kommer, sa Hans. Hun vil sikkert ha litt kaffe.

- Hei hvordan er det med dere, sa hun. Dere ser så flotte ut der dere står.

- Jeg har en kopp kaffe til deg om du vil ha, sa Rudi.

- Ja takk, sa hun. Det skal bli godt. De satte seg utenfor på trappa og småpratet litt.

- Dere er spente nå, sa Lisa.

- Å, gjett om vi er, vi kan jo nesten ikke sitte stille, sa Hans.

- Det blir jo så flott der nede. Det tar nok noen dager til før dere kan komme. Men nå skal vi kjøre dit og se.  

Etter en liten stund kjørte de inn på tunet på Storoa, Her så det ut som en byggeplass, det lå planker og deler overalt. Det sto en stor container der som Hans tenkte på at de skulle bruke. Han fikk øye på komfyren og pumpa bla oppi der.

- Ser dere kaster, sa Hans.

- Å, ja, det blir nye ting som kommer nå. Den gamle vannpumpa har du jo ikke brukt for mer, sa Lisa. Hun gikk bort til ei kran som var på veggen.

- Se her, sa hun og skrudde opp krana så vannet sprutet. Nå slipper dere å gå inn etter vann når dere trenger noe ute. Det er ei slik kran som ikke fryser om vinteren.

- Så flott, jeg har hørt om slike kraner, sa han.

- Kan vi gå inn, sa Rudi, hun strekte hals inn av døra.

- Bare gå inn dere, det er jo rotede der men vær så god.

De kom inn i rom de ikke kjente igjen. Det var forandret på vegger og gulv. Det så rart ut alt sammen. Det sto en og malte taket, en annen holdt på med noen lister. Det var nye vinduer i huset så de, med små ruter. Dørene var de samme de gode gamle speildørene. Det var kommet slike dører inn til badet også. Listene rund dørene så liksom gamle ut.

- Dette så rart ut, sa Rudi.

- Vi prøver å lage det litt i gammel stil og riktige farger til dere, sa Lise.

- Tror jeg går ut igjen jeg, sa Hans. Det er så rotede her inne.

De ruslet ut igjen.

- Dette blir spennende, sa Hans. Jeg forstår at mye av det gamle er borte og har blitt erstattet med nye ting.

- Ikke så mye, sa Arne som var kommet. Det virker slik på dere nå men slik er det ikke. Vi har isolert ytterveggene slik at det blir varmere her. Vi maler veggene i huset slik at dere ikke tenker på det på mange år. Jeg tenker på at neste onsdag kan dere flytte tilbake igjen, sa han.

- Det skal bli godt, sa Hans og Rudi i kor. Vi savner dette huset. Vi må jo lære oss å bo her.

- Det blir ingen problemer for dere. Det blir en meget bedre tilværelse her enn i det gamle.

Lisa kjørte de videre til kjøpmannen så de fikk handle.

- Lisa, hvordan er det med lille Rudi? Hun er vel kommet hjem nå?

- Hun er hjemme og storkoser seg, Sandra tar og kommer en tur til dere til uka bare dere er på plass igjen.

- Det var deilig å høre, gleder oss til hun kommer, sa Rudi.

Turen gikk tilbake til Skogbrannmesterens stue igjen.

- Jeg ringer dere når alt blir ferdig og jeg skal hente dere. Jeg stikker en liten tur opp på søndag til dere. Tenkte vi kunne kjøre en tur til Damstua som du ønsker deg.

Det hadde vært fint, sa Hans, tenk å oppleve det også.

 

 

På tur i Skogen.

Lisa og August kom kjørene søndags morgen. De hadde tenkt seg en tur til en liten omvisning i Skogen. Det var mange år siden Hans og Rudi hadde vært der nå.

  • Vi har med litt mat og drikke så tenk ikke på det, sa Lisa.
  • Dessuten tar vi en liten tur inn på Fjellstua og spiser litt. Den skulle ha oppe etter hva jeg vet, sa August.

De reiste som hør og bør inn til den lille hvite kirken først. Det var jo alltids noen der de kjente, den hadde jo ikke vært i bruk på noen år. De gamle korsene sto jo der.

  • Nå skal vi se, sa Hans etter å ha steget ut av bilen. De gikk rundt kirken og fant de steinene de ønsket. Merkelig men skulle ikke det være et gravsted for Mathilde også?
  • Tror det bare er et kors i tre, sa Rudi, mener å huske det. Bak kirken fant de korset. Det var litt ødelagt så det blir vel fjernet snart mente August. Flere slike trekors har nok blitt fjernet. Enkelte hadde jo ikke penger til å betale begravelsen. Kisten ble bare satt utenfor kirken. Mange rare tradisjoner med dette.

Etter litt gikk turen videre til Damstua. De kom frem til dette flotte stedet som ikke var i bruk. Det lå noen sauer der som tygde drøv.

  • Her var det flott, med vannet utenfor og denne gressvollen. Slusa ligger rett her, mente Hans.

De gikk over vollen og fant slusa som ikke hadde vært brukt på en stund. 

  • Damstua var jo ikke i familiens eie en stund mente August.
  • Nei, sa Hans den ble kjøpt av en som solgte sprit her inne for en del år siden.
  • Har hørt den nå skal ha vært kjøpt av en slektning igjen, han heter visst Kristian og er vel i slekt gjennom Mathilde tror jeg. Jeg er ikke helt sikker. Det ser ut som de har begynt å gjøre noe med bygningene. Fisken spratt ute i vannet, her skulle man tatt med seg fiskeutstyr. Da kunne man fått fin fisk til lunsj.
  • Apropos mat, sa Lisa, holdt på å pakke ut maten de hadde med seg. Her må vi jammen spise.

Sauene var jo litt interessert da, de jaget de lett bort.

  • Maten smakte veldig godt, sa Hans, nesten som i gamle dager. Da var jo ikke kaffen varm akkurat den gang. Nå var den perfekt.

Han helte opp en tår på skåla.

Mens de satt der kom det en bil kjørende med noen men som tydeligvis jobbet litt der. De hadde med seg noen lister og bord.

  • Er det noen av dere som eier dette stedet? Spurte Hans.
  • Nei, eieren bort borte på et torp som heter «stykket» og han heter Kristian. Vi skal bare få dette i orden vi. Mye å gjøre med et gammelt hus som dette. Det blir jo fint da.
  • Vi kan jo reise bortom, sa August. Jeg tror jeg vet hvor det ligger.
  • Der borte ligger det 2 småbruk sa den ene arbeideren det andre stedet heter «Lia» tror jeg. Tror han heter Lars han som eier det. De kjøpte det vel etter et testamente tror jeg.
  • Jo da kjenner jeg historien, sa August, jeg er vel i slekt jeg også med dem. Tusen takk for opplysningene. Arbeiderene gikk inn og begynte å jobbe.
  • Da reiser vi videre, sa Lisa. Hun hadde pakket sammen igjen.

De kjørte innom på «Stykket», der var de dessverre ikke noen i dag. Da får vi ta turen igjen en annen dag, sa August. De satt seg inn igjen.

  • Ja nå reiser vi til Fjellstua og spiser middag.
  • Litt tidlig ennå, men det er mye og se på der inne. Etter en stund med flere stopp. Hans ville gjerne se litt på noen steder. De var innom «Landhandleren bla»
  • Her handlet mange av de som bodde her inne. Det var ikke så mye de hadde på lager men det holdt til de fleste. Det ble kjøpt mye på bok og plutselig tok kroneverdien overhånd for dem og de gikk vel konkurs. Det var vel faren til Nils Hansen som drev det. Nils han reiste ned i bygda og prøvde seg som kjøpmann og det er han som driver i dag, sa August. Nils eier vel stedet her tror jeg. Han snakket om å gjøre det i stand igjen. De påstås at det har livets rett nå.

De ankom Fjellstua snart. Lisa gikk inn og spurte om middag. Det var middag om en halv time sa dama bak skranken.

Hun bestilte middag som var normalt på denne tiden da det var lite besøk.

  • Flott sted, sa Hans, jeg mener det var kjent under et annet navn før. Nord Setra tror jeg det var. Jeg har vært her en gang. Husker det store tuntreet de har her. Det er vel mulig å overnatte her også tror jeg. Har jo aldri hatt råd til noe slikt, sa Hans.
  • Jeg har ikke så lyst heller, sa Rudi. Passer liksom ikke meg.
  • Lisa lo, det er jo så deilig å sove i disse sengene her ute.
  • Å nei hjemme er nå best da. Lo hun.

Snart ropte en kelner på dem, maten er servert.

De gikk inn og spiste fjellørret med agurksalat og poteter. Det passet fortreffelig var de enig i. Det smakte godt. Til dessert var det god gammeldags karamellpudding. Kaffe ble det servert etterpå.

  • Noe så godt, sa Hans. Dette får vel jeg betale i dag, mente han.
  • Dere er bedt med på tur så kos dere. Middagen er Ingen problem det.
  • Jeg betalte det når jeg bestilte det, sa Lisa. Det er bare å si tusen takk for maten, lo hun.
  • Vi er så takknemlig, sa Rudi. Tenk å kunne oppleve dette på våre gamle dager.
  • Nå får vi komme oss nedover igjen, sa August.

Det blir rart å komme ned på Skogbrannmesterens stue igjen nå mente de.

  • Det skal bli godt, sa Hans. Vi er jo ikke vant til slike turer som dette. Jeg er veldig glad for å ha opplevd dette i dag.

Da fikk jeg jammen oppleve det jeg ønsket meg mest nå.

Mons kom mot dem når de kom ned. Han kjente jo hytta og stedet nå. Han gikk ut og inn som han ville. Ingen fare med at han skulle bli borte. Ikke var det så langt tilbake til huset, så dit hadde han nok funnet veien uten problemer også. Nå ville den inn. Den var nesten inne før dem fikk opp døra.

  • Utrolig hvor fort det gikk, sa Rudi. De kom på innersiden og hørte det knasket i kuler. Han var nok sulten trodde hun, og lo litt.
  • Da reiser vi hjem, sa Lisa. Det er sikkert ikke lenge før dere kommer hjem igjen nå.

Hans gikk og fant noen trefliser i vedbua. Rudi likte å fyre litt i ovnen, kjenne varmen i ovnen. Det ga litt liv sa hun bestandig. Det hente hun måtte lufte litt etterpå men det ble så god lukt der.

De satt seg og så på nyhetene. Det var noe mindre TV her ute, den var stor nok syntes nå dem. Deilig å slappe av litt, sa Hans. Setter på en kopp kaffe jeg. Hun varmet et par smultringer også.

  • I dag har vi fått sett mye, sa Rudi.
  • Tenk å få se disse stedene igjen, lenge siden sist jeg var der inne, sa Hans. Det var nærmest for å fiske vi var der inne husker jeg. Fjellstua var jammen flott. Ikke dårlig å ha et slikt sted langt inn på skogen.

Rudi helte opp kaffen og serverte smultringer. Hans glimtet litt med øynene nå. han hadde jo ikke fått sin middagshvil i dag. Han våknet litt til liv igjen når han fikk kaffe.

  • Det skal bli godt å komme hjem igjen nå, sa Rudi. Det er jo fint her men det er jo ikke vårt da.
  • Jeg er enig der, det blir liksom ikke helt det samme. Hjemme er nå best da. Mons hadde funnet roen han. Han lå og koste seg i en av stolene der. Varmen strålte mot han fra ovnen. Han var langt inn i drømmeland.
  • Lurer på hva Mons drømmer jeg?
  • Sikkert musejakt tipper jeg?

Mons lå og sparket og leet på munnen sin. Snart reiste han seg og strakk seg og la seg andre veien for å sove videre.

 

 

 

Onsdag og forventningenes dag.

Arne ringte tirsdags kveld at nå var det klart til å flyte inn i morgen.  Det var litt maling som sto igjen ute men det kunne de ta etter de flyttet hjem.

- Skal hilse fra Arild om at dere ikke skal tenke på å vaske etter dere, for det fikser dem. Arild skal gjøre om noe på hytta så derfor var det greit, og dere var jo invitert til å bo der.

- Vi må jo vaske etter oss.

- Bare gjør som Arild sier du Rudi så går det så bra.

- Ja vel, jeg får gi meg da forstår jeg.

Onsdag ettermiddag ringte telefonen og Hans tok den.

- Ja, det er i orden det. Vi har vært klare lenge vi, så bare kom dere.

- Nå kommer de og henter oss, sa han.

Like etter kjørte bilen inn på tunet og Arild hoppet ut.

- Godt å se dere. Dere har vel hatt det bra kan jeg tenke meg. Har dere noe jeg kan hjelpe dere med?

- Vi har et par bæreposer, med litt mat vi må ha med oss. Kjøleskapet er tomt. Det står litt kaffe og noen tørrvarer som vi ikke har brukt i skapet etter oss, og det regnet jeg med var i orden.

- Tusen takk for det, sa han.

- Det er vi som skal takke, sa Rudi, den gjestfriheten din var stor.

- Bare hyggelig, sa han, nå skal vi reise.

Etter en kort biltur svingte de inn på Storoa, der fikk de se et vakkert lite hus som smilte imot dem.

- Rudi måtte felle noen tårer, dette var så fint, sa hun.

Det var nå ryddet opp utenfor og containeren var borte, det var plantet noen planter ved huset. De gamle plantene de hadde var plantet igjen og plenen var grønn. Utenfor sto de som hadde jobbet med huset og de smilte så godt alle sammen. De sto og drakk kaffe og spiste kake.

- Det er et stykke til dere også, men dere vil vel se inne først.

- Å ja, sa Rudi.

Hans åpnet døra og lot Rudi gå først inn.

- Dette kan ikke være sant sa hun, og ble stående å se.

Innenfor døra hadde de laget en liten gang og et vindfang før de kom inn på kjøkkenet til venstre og stua rett frem. Inn på høyre side tittet hun inn og fikk se et bad med badekar, dusj, klosett og en servant selvsagt. Fint lite vindu på veggen var det også. Så kom det et lite klosettrom og så var det et vaskerom hvor de hadde plassert en vaskemaskin og 2 kummer på veggen. Her var det også knagger til å henge noen ytterklær og gummistøvler,” De sto der allerede”. Ei lita dør rett ut til et tørkestativ utenfor var det også.

Dørene på andre siden var til 2 små soverom, så var det stue og kjøkkenet til slutt. Det var jo bare vaskerommet, badet og klossetrommet som var nytt. Og at de hadde delt opp soverommet. Det var stort så de fant ut at det var fint å dele det opp.

- Deling av soverommene var bra sa Rudi, vi har snakket om å få gjort det før og nå har vi det slik vi ønsker det. Vi er jo ikke så aktive mer på soverommet, vi liker jo å ha det litt roligere nå, lo hun litt for leget når hun sa det.  Jeg må sette meg ned å roe meg ned litt, sa hun.

- Kom ut og få dere litt kaffe ropte arbeiderne på dem. De sto og drakk kaffe og ventet på dem. 

Ute sto det et bord i tykk plank og noen krakker som ikke var til å få flyttet på.

- En av snekkerne kom bort til bordet og sa: dette ble laget for at det passet så godt inn her. Dette huset krevde et slikt bord med stoler. Det står et lettere bord til dere på den lille solplassen vi har laget der borte til dere, sa han.

De hadde ikke sett dette for arbeiderne hadde stått og skjult det når de kom.

- Dette kommer til å bli brukt, det er sikkert, sa Rudi. Hun satte seg godt på krakken og hun fikk et kakestykke og en kopp kaffe av en av arbeiderne..

Hans satt allerede og koste seg. En og en av håndverkerne kom bort til dem for å gratulere dem med huset. Flere ga dem et visittkort om hvor de kunne treffes på telefon.   De reiste etter hvert og nå var det bare familien som var tilbake. Lisa og Nils var de eneste som ble igjen.

- Til søndag skal vi arrangere innflytningsfest for dere for da har dere fått bodd her et par dager, sa Lisa. Dette blir en fest som vi ordner og vi vil komme med noe som dere kanskje har ventet på.

- Lisa så litt hemmelighetsfull ut der hun satt, jeg har sagt for mye og det har jeg lært av bestemor, sa hun leende.

Søndag var en flott solskinnsdag. Hans og Rudi hadde bodd i huset et par dager og blitt litt kjent med det nye. Ny TV som hang på veggen som et maleri. De hadde hengt opp den lille hylla med blomsten og bildene igjen. Den hadde fått en hedersplass.  Ny benk på kjøkkenet og i kjelleren sto det en tank som lagde varmtvann. Før hadde de en liten beholder hengene over utslagsvasken. Ny benk med kum og utslagsvask. Det var jo så fint og blankt alt sammen. Rudi kom ikke på alt som var gjort der. Sengene hadde de byttet ut med nye madrasser. De nye var enkle og veldig greie og det var kjempegode madrasser i dem.

Rudi var så glad for å slippe den tunge senga og madrassene mer. De hadde tatt vare på noen av møblene deres og det var de glad for. De hadde ikke kastet møbler for de sto i uthuset om det var noe vi ville ha.

Lisa hadde spurt om de kunne være oppe kl 10 da de skulle komme og gjøre i stand. Det er vel ikke problemer, hun var fremdeles så hemmelighetsfull. Rudi og Hans tenkte å skifte til litt pen tøy da de hadde nevnt noe om et selskap. Mer ville di ikke si.

Presis kl 10 kom Lisa kjørende i sammen med Astrid. De skulle bare komme innom med noen varer sa de.

- Kom da, sa Lisa. Nå må vi dra.

- Dra? Hvor skal vi dra? Å ja, dere vet jo ikke hvor vi skal. Da får dere hoppe inn så kommer det en overraskelse.

Hans hadde funnet ut at det var ikke noe vits i å protestere med Lisa så de fulgte etter. Hun ville de ikke noe vondt. Det var bare så mye som hadde skjedd i det siste.

Lisa begynte å kjøre, hun kjørte ikke fort i dag.

- Vi har god tid i dag, sa hun.

Rudi forsto ikke hvor det bar hen.

Hun svingte av veien mot kirken.

- Skal du ha oss i kirken i dag? sa Hans.

- Vi tenkte på en tur dit hadde vært bra, mente Lisa.

De parkerte ved kirken. Rudi begynte å dra kjensel på flere ved inngangen.

- Lisa bøyde seg ned til Rudi og sa: nå vil jeg ikke holde ting hemmelig for deg. Vi skal i barnedåpen til lille Rudi, og så vil vi holde selskapet hos dere etterpå. Vi satset på fint vær så vi kunne sitte ute.

- Rudi svarte med et stort smil, dette var hyggelig. Dette var en overraskelse jeg aldri hadde greid å gjette. Jeg som ikke har sett lille Rudi engang.

Sandra og lille Rudi skulle komme opp til oss men så kom det noe i veien. Jeg har jo ikke noe gave til henne, Jeg skulle jo hatt en gave.

- Det ordner vi etterpå, sa Lisa. Dette ble bestemt bare for noen dager siden så du er ikke den eneste som ikke har fått ordnet det.

- Jammen jeg er jo oldemor da jente, sa hun litt ergerlig.

- Lisa smilte og lo litt. Nå går vi inn. Hun tok Rudi og Hans i hver sin arm. De gikk og satt seg på andre benk for å få se barnet bli døpt.

Sandra og lille Rudi kom gående sammen med flere og satte seg på benken foran. Den lille lå og sov. Like etterpå kom presten og begynte med andakten. Selve dåpen kom etter selve andakten og Sandra begynte å bli litt engstelig for at hun skulle våkne.

Presten kom etter andakten og sa det var et barn som skulle døpes i dag. Det ble helt vann i døpefonten som ble velsignet. Så ba han Sandra komme opp med den lille.

Sandra med fadderne sto i en ring ved døpefonten.

- Vi dere også komme opp? sa presten og henvende seg til Rudi.

- Jeg sier tusen takk, men vi sitter her nede vi, sa Rudi tilbake.

Hun hadde lyst, men hun synes det var godt å bare sitte. De var jo veldig nære som de var. Hun ville bare droppe det.

- Da spurte presten: Hva er barnets navn?

- Det er Rudi, svarte Sandra.

- Da døper jeg barnet for Rudi i Faderen, sønnen og den Hellige Ånds navn og la …… (det blir forlangt å ta med hele setningen og dåpsseremonien).

Etter dåpen gikk Sandra ned og satt seg ved siden av Rudi som fikk holde sitt navnebarn. Lille Rudi smilte over hele fjeset og det virket som hun lo og koste seg.

Andakten var over, og de skulle til menighetshuset for å spise middag. De skulle ha kaffe og kaker hos Hans og Rudi etterpå. De hadde funnet ut at det ble minst stri med det.

- Jeg skal banke deg, sa Rudi til Lise. Du kunne da fortelle meg dette?

-Ikke dårlig at jeg greidde og tie stille for en gangs skyld, og det greide jeg med glans. Nesten da. Holdt på å sprekke flere ganger.

- Det kunne du godt ha gjort, sa hun.

- I lokalet var det dekket langbord med hedersgjesten liggende ved bordet i barnevogna. Hun hadde fått mat og sov litt igjen. Det skulle nok bli mye stress etterpå.

Middagen forløp som en dåpsmiddag skulle være. Det skulle også være som en markering for Hans og Rudi som har kommet inn i sitt hus igjen. Det ble opplyst om at det blir kaffe og kaker hos dem etterpå. Der skulle alle stort sett hjelpe til.

Hans og Rudi satt på med Lisa hjem igjen. Hun hadde ingen andre som skulle sitte på. Det var en fin dag og det ble dekket bord ute.

- Lisa vil du hjelpe meg litt når jeg kommer hjem? sa Rudi.

- Selvsagt vil jeg det, sa hun.

- Når vi kommer hjem skal du hjelpe meg med å finne frem et smykke som lille Rudi skal ha. Det er et lite hjerte som jeg fikk til min dåpsdag. Det står Rudi og datoen min bak på det og jeg vil at du skal ordne med å sette datoen hennes bak på det for meg.

- Selvsagt gjør jeg det. Jeg kan bare ikke huske det, sa Lisa.

De gikk inn på soverommet og fant esken hun hadde smykkene sine i.

- Ikke mange jeg har, men dette vil jeg at hun skal ha, fordi det står navn på det også.

Hun holdt frem et lite kjede med et hjerte i gull og rød emalje. Det glinset i smykke som hang i et kjede, er det ikke vakkert?

- Jeg har en liten eske her som vi kan bruke. Hun fant en liten eske med litt bomull i. Her kan vi legge den i, sa hun. Jeg har ikke noe papir eller kort, det får komme siden.

- Nydelig, sa Lisa, det var et flott smykke og med navn i det blir det perfekt.

- Lisa la det lille kjede pent ned i esken og rakte det over til Rudi, Du kan gi det du, sa hun og smilte.

- Tusen takk for hjelpen, sa hun. Håper ingen blir fornærmet på at hun får det.                                                                                                            og alt sammen kom på ca 240 000 kr. Vi mente det var rett å fullføre alt når vi startet. Det som ble dyrere var i grunn det gamle huset som det ble byttet panel, isolasjon og vinduer på. Dere vil kunne ha en bedre komfort om vinteren når det blir kaldt. Det vil gå med mye mindre ved. Dere har fått noen elektriske ovner som kanskje kan være nok det meste av vinteren. Det har blitt satt inn ei varmepumpe som vil gi dere varme også. Dere har sikkert merket varmen på badegulvet. Den skal stå på bestandig på en fast temperatur så holder det seg tørt der inne. Den skal det komme en mann som viser dere hvordan virker.

Så måtte vi pusse opp den gamle vedkomfyren på kjøkkenet, jeg regner med at mor gjerne vil ha den der også. Varmtvannstanken deres i kjelleren står på bestandig for da er det alltid varmt vann og det blir billigere enn å slå den av og på. Den jobber automatisk. Er det noe jeg har glemt må dere bare spørre det er jo mye nytt. Ja TVn er jo ny for dere. Vi har jo skrevet opp de forskjellige kanalene på den kontrollen som dere har i hånda. Den er jo mye bedre enn den gamle ikke sant?

- Vi kommer og spør når vi må, sa Rudi. Det blir sikkert en del bare vi kommer i gang igjen.

- Noen av de gamle møblene står i uthuset. Det meste skal sikkert brukes til noe, hvis det ikke er noe dere vil ha? Kan vi sende det lå Loppemarked til høsten.

- Det kom et brev til dere i dag også forresten, sa han.

Han ga dem brevet og utenpå brevet sto det” Det Kongelige Norske Slott”.

- Hva er nå dette, sa Hans.

- Det er et brev som forteller når dere skal inn til Kongen og takke for medaljen du har fått. Har ventet på dette. Du får åpne det,

- Jeg tør ikke. Gjør det du Rudi.

- Nei, dette er til deg så jeg synes du kan åpne det selv. Hun hentet en skarp liten brevåpner.

- Nei, nei, sa Hans. Den skal åpnes med den fine kniven jeg nettopp har fått.

Inne i brevet sto det.

Kongen har den ære å be og å gi dem audiens på Det kongelige Norske Slott fredag den …….   klokken 12. Han vil gjerne ta imot Dem og Deres ledsager på en liten markering.

- Det er 3 uker til sa Nils og jeg skal kjøre dere inn ditt om dere ønsker det. Jeg blir med dere opp men jeg kan ikke være med helt inn i salen der dere skal treffe kongen. Dere vil også få en liten rett å spise, flere er invitert samtidig så dere blir ikke alene om dere tror det.

- Det er ennå godt. Det er ikke bare å komme alene. Takk for du vil kjøre oss.

- Jeg glemmer jo helt dette med kostnadene. Det er så rett det dere har gjort. Vi kommer til å få en behagelig vinter foran oss og ved har jeg i grunn hugd nok av så det går nok bra. Jeg vil bare ha en oversikt over de faste utgiftene vi får nå. Vi må jo betale noe mer enn før til kommunen og strømmen.

- Ikke sikkert det blir så mye, sa Nils, dere er jo veldig nøysomme av dere. Skulle dere få problemer så skal vi nok hjelpe til, ingen problem. Dere har hjulpet oss så nå kan vi hjelpe dere hvis problemet kommer noen gang. Jeg tviler på at strømmen blir dyrere, heller billigere. Dere har jo fått et varmere hus. Varmepumpe virker slik at den gir fra seg mer enn hva den bruker. Det er en god investering skal jeg si dere. Dere vil jo få noen vannavgifter, men det tror jeg ikke blir mye og snakke om. Tenk ikke på det når dere bruker vann eller fyrer. Dere skal ha det godt.

- Nå får jeg reise hjem igjen og så kommer jeg tilbake når tiden nærmer seg.

- Nå skal dere få ha det litt rolig for dere selv noen dager.

- Ha det godt så lenge. Han kjørte av gårde.

Hans og Rudi trivdes godt i det nye huset sitt. Alt var så mye lettere nå. vaskerommet var alt så godt, de fant ut det var varme i gulvet der også. Det var alltid så tørt og fint på badet og vaskerommet. Stekeovnen var kommet i en fin høyde så hun slapp å bøye seg når hun bakte brød. Den nye kjøkkenmaskinen likte hun ikke så godt ennå. Hun brukte den, men hun var forsiktig. Det var mange nye hjelpemidler der. Rudi fleipet med at det eneste hun manglet nå var oppvaskmaskin. Hun mente ikke så mye med det. Det er jo ikke mye vi har å vaske opp da to enslige mennesker. Det fikser vi hadde Lars ment. Vi tenkte ikke på det. Det er jo oppvaskbenk med plass til maskin.

En dag kom det en bil fra et elektrofirma kjørenes. To sterke menn hoppet ut av bilen. Begynte å pakke ut en oppvaskmaskin til dem. Dette var en liten maskin til å så i et høyt skap i høyde med kjøkkenbenken. Etter en times tid med jobbing kunne de si seg ferdig. En vakker ny maskin sto montert i skapet. Astri kommer og viser dere litt her sa dem. De tok med rasket av emballasje og reiste. Oppvaskmiddel og noe som het glansemiddel ble satt igjen.  Dette har jeg sett reklame på, sa Hans på TV.

Rudi tok tak i døra på den og prøvde å åpne maskinen. Hun fikk den ikke opp.

  • Du må lese bruksanvisningen på den, sa Hans. Han gikk bort og åpnet døra på den.

Rudi sto der som et spørsmålstegn.

  • Hvordan fikk du til det? Sa hun.
  • Du forstår lo Hans, her er det barnesikring. Du bare trykker inn denne knappen mens du åpner døra.
  • Søren og, sa Rudi. Tenkte jo ikke på å trykke på den knappen. Jeg så den jo.
  • Du vet vel også hvordan den starter også da, sa hun.
  • Tja, vi kan jo titte litt.

Det var 5 knapper på den til å trykke inn.

  • Vi får teste litt. Vi skal kjøre et vaskeprogram først, sa Hans så det skader ikke å prøve.

Denne knappen er det et slikt tegn vi skal trykke på for å få strøm på den. Rudi tok og leste på vaskemidlet. Her skal vi legge denne vasktabletten oppe i her sa hun. Hun rev opp esken og tok opp en tablett. Etter det som står på esken skal den Plastpakningen være på, den løser seg opp. Så hadde du noe glansemiddel der, sa Hans. I bruksanvisningen står det at det skal helles i den koppen der. De gjorde så, det sitter en slik fraktetape der som skal fjernes, sa Hans. Han leste bruksanvisning som han nesten aldri har gjort. Han som monterte den, viste meg krana til vannet og han skrudde den opp. Han åpnet kjøkkenskapet og der satt det ei lita kran som det sto merke med oppvaskmaskin på. Det var rødt håndtak på den. Smart, sa Rudi. Det var jo enkelt å finne.

  • Da prøver vi, sa Hans.
  • Skal vi det? Sa Rudi.
  • Må jo prøve. Det står vi skal lukke døra og trykke på om vi skal ha 60 eller 80 grader på vasken. Om det er full eller halvfull maskin. Og trykker på denne til slutt, sa han.

Da prøver vi. Han trykket på-knappen, det tentes en liten rød lampe. Det er riktig sa han. Så tår det vi skal velge varmen. Da prøver vi 80 grader på vannet, slik og så skal vi ta full maskin nå, siden den er ny. Så var det start, sa Hans og trykket. Klikk sa det. De hørte det fosset vann inn i maskinen. Snart begynte en motor å summe inne i den. Den stoppet snart.

  • Hjelp hva har vi gjort sa, Rudi.

Snart startet den motoren igjen. Det hørtes ut som vann som sprutet der inne.

  • Rudi var vekkskremt, vi har vel ikke gjort noe galt, sa hun.
  • Det tror jeg ikke, sa Hans, det skal gjøres slik, sa Hans.

Ding, dang, sa det. Og noen ringte på ytterdøra. Utenfor sto Astri og lurte på hva som var galt? Rudi så vettskremt ut.

Vi har prøvd å sette på oppvaskmaskinen, og det var så mange rare lyder fra den.

Høres da ut til at den går bra, sa hun. Jeg ser dere har trykket på de knappene og det er helt fint. Dere tok ikke av den plasten på den vasketabletten regner jeg med og dere fylt opp med glansemiddel i den lille rommet. Det er helt fint, sa hun. Gratulerer, dette var bra, sa hun. Maskinen slår seg av når den er ferdig. Når det lyser en liten gul lampe her mangler den glansemiddel. Så enkel er den maskin. Den vil dere få mye glede av, sa hun. Jeg vil gjerne være med når vi begynner å bruke den. Da kan jeg se om dere gjør det rett. Nå kommer Nils hit etterpå og så spiser vi middag sammen med dere og så tar vi en ekstra oppvask i dag siden dere har nå i gang med den første. Dette røde tallet her viser hvor lang tid det er igjen å vaske. Det er nå 15 minutter igjen.

  • Da tar vi en kopp kaffe først da, sa Rudi. Må roe meg litt.
  • Dette går så bra, sa Astri. Gjør du en feil vil den ikke starte, så enkelt er det.

Fredag 3 uker senere kom Nils kjørende med en blank og fin bil. Han skulle hente finfolket som skulle på Slottet. Han var tidlig ute for det kunne jo være noe trafikk inn til byen.

Det gikk meget fint innover og de var på plass bak slottet en halv time før. Alle gikk inn på slottet som Nils hadde lovet dem. Videre inn ei dør som ble overvåket av en Gardist. De måtte melde seg i ei luke og vise brevet.

Nils fikk beskjed om at han kunne bli med opp på venterommet og være der til de kom ut igjen. Han hadde regnet med det og fulgte dem opp i sammen med en stram mann som gikk foran. Vel oppe kom de inn i et stort rom hvor det var en 10 – 12 stykker og ventet. De ble ført til noen ledige stoler og ble bedt om å sitte der til de ble ropt opp. Det ville ikke bli så lenge til mente han. Han forsvant ut av rommet igjen.

3 par ble ropt opp før Hans og Rudi. Hans hoppet høyt når han hørte navnet sitt. Det kom en stram kar bort til dem og spurte om de var Hans og Rudi, noe de bekreftet med skrivet de hadde.

- Da kan dere komme her, sa han. Du kan vente her så lenge, det tar ikke lange tiden før de kommer ut igjen. Det står noe kaffe på bordet der om du ønsker. Toalettet er rett der borte og han pekte på ei dør med en mann på.

Døra gikk opp og Hans og Rudi fulgte med den stramme mannen inn.

Nils satt og ventet og det var flere med han som satt der. Han kom i kontakt med de andre som satt der.

- Etter en times tid kom alle gående ut igjen med store smil om munnen. Det må ha vært en god stund, tenkte Nils.

- Å, noe så spennende, sa Rudi, Jeg må inn på doen først før vi reiser, hvisket hun til Nils. Jeg får gå en tur jeg også, sa Hans og fulgte etter.

Snart satt de i bilen igjen og de var på veien hjemover igjen.

 

 

Daglig livet er tilbake.

De snakket nesten hull i hodet på Nils på veien hjem. Det å kunne oppleve å hilse på Kongen det var noe de aldri hadde for ventet å få lov til. Det ble tatt et bilde av dem også som de ville få i posten senere som et minne.

- Jeg kan jo ikke vaske meg på hånda nå, mente Rudi. Hun lukte på den som det ikke var hennes. Han luktet så godt, sa hun. Det var så flott der inne.

- Det er en opplevelse jeg kommer til å huske, sa Hans.

Det roet seg nå i det vesle huset i skogkanten. Vinteren nærmet seg fort nå, det første løvet begynte å falle til bakken. Rudi og Hans hadde hjelp av Per til å klippe og kjøre bort alt kvist og kvast fra buskene deres. Per som var sønn til Lars han hadde hjulpet dem med dette siden han var guttunge. Han tjente jo litt på det og var lykkelig med de pengene han fikk. I dag tjente han jo sine egne penger, så han hadde med seg Rune som regel til å hjelpe til litt. Rune var sønn av Per. Han synes det var gøy å være med å sitte på i trillebåra. Lørdagen gikk som regel til denne jobbingen. Det lille som da ville komme siden det greide stort sett Hans alene. I år skulle de tenke om det skulle forandres på hagen også. Det var mye nyplantinger men Rudi savnet et par busker hun hadde hatt for mange år siden. Ellers var det bra som det var. De trengte ny gressklipper til neste år mente Per, den gamle var ikke noe særlig mer. Den fusket så ille.

Vinteren kom snart og marka ble dekket av et hvitt snølag som dyrene som gikk ute satt fine spor etter seg.  Under fuglebrettet var det aktivitet med småfuglene som koste seg med frø. Mons lå også i skjul for å prøve å få seg ei lita steik.  Hans matet Rådyrene i skogkanten med noe høy og gress fra sommeren. Han passet på å få tak i noen høyballer til og fôre med.

Det var ofte en 4 – 5 rådyr som spiste der. Reven var og lusket om kvelden hørte de. Den bjeffingen dens var ikke til å ta feil av. Det hendte en elg eller to var innom også men de var ikke faste.

Denne vinteren kom det en halv meter snø så det var en fin vinter slik. Det var kaldt gjennom hele vinteren så det var kaldt å gå ut. De prøvde å gå til butikken om fredagene for å få litt mosjon og litt frisk luft. Utedo opplevelsen var heldigvis over nå. Bare minnene igjen.

Rudi likte å fyre litt i vedovnen på kjøkkenet, det ga så god lukt i huset, mente hun. Mons likte å ligge under den og kose seg. Det var nok varmt der men katter var nå engang slik. Den varmen som kom fra varmepumpa var unik, den varmet jo opp hele huset. Badegulvet var så godt å gå ut på barbent og kjenne varmen i føttene. Huset var blitt så godt å bo i nå. Strømutgiftene var omtrent de samme som før. Nils hadde ordnet med en spesiell tariff sa han som gjorde det billigere. Det er godt man har noen til å hjelpe seg med slike ting.

Våren kom og snøen begynte å tine. Hestehoven tittet frem fra fjorårets gjemmesteder. Små gutter og jenter sprang for å plukke dem. De kom hjem til mor og hun satte de i et eggeglass så de kunne vise seg frem i sin prakt. De første hestehovene var det alltid noe spesielt med. De hadde stilker som omtrent var usynlig. Men lange nok til å kunne vise sin prakt der de lå og fløt i eggeglasset. Rart men her har ikke tidene forandret seg mye. Hans kom hjem i år også med de første hestehovene de sto og blomstret ved den gamle utedoen. Her hadde det vært hestehov så lenge hun kunne huske. Rudi ble like glad hver gang hun fikk se våren komme inn på kjøkkenbordet. Det ga lykke pleide hun å si.

Rudi og Hans hadde funnet seg til rette i det” nye” huset sitt og kunne ikke ha hatt det bedre. Uten gjeld og penger i banken, det var mer enn de hadde drømt om for et år siden. Pensjonist tiden deres var blitt bra. Endelig koste de seg som frie.

Sommeren gikk og vinteren med. Hans hadde skrantet noe denne vinteren. Han begynte å klage på at formen ikke var topp mer og han var sliten innvendig som han kalte det. Han begynte å ligge litt lengre om morgenen også, han kalte det for å kunne dra seg litt på sine gamle dager. Han begynte å bli noe tynnere også. Han hadde aldri vært tykk men nå begynte buksene å slenge rundt ham.

En dag ba han Rudi om at han ville snakke med doktoren. Høre om han kunne komme på besøk til dem. Dette lignet ikke han tenkte Rudi så hun sendte bud etter doktoren og ringte samtidig til Nils og fortalte dette.

- Det var det jeg synes at han hadde forandret seg, sa Nils. Han har begynt å se litt skrøpelig ut i det siste.

- Ja, sa Rudi, jeg håper det ikke er noe alvorlig med han.

Doktoren kom og ville ha han med til sykehuset for en nærmere undersøkelse, han kunne ikke se hva det var her. Han ringte etter ambulansen. Den kom etter noen minutter og dro av gårde med han til sykehuset.

- Jeg skal spørre om ikke Lisa kan bo hos deg noen dager så du slipper å være alene her, sa Nils som også var kommet.

- Jo, jeg er jo takknemlig for det men det går sikkert bra, sa hun.

- Nå skal dere ta imot hjelpa som tilbys dere, sa han, han var litt ergerlig på sin mor. ¨Nils og Rudi reiste etter på sykehuset, de ville jo gjerne vite hva det var i veien med han. Sykehuset er en stor skremmende bygningsmasse. Rudi likte seg ikke der. De parkerte og gikk inn til informasjon, her fikk de beskjed om at han lå på overvåkningen i 3dje etasje. Nils hentet en kopp kaffe mens de ventet. Det varte og rakk før de ble ropt opp, så kunne de gå opp og hilse på. Så stille det var i den avdelingen. Mange mennesker satt utenfor og ventet, de skulle sikkert besøke noen.

I resepsjonen fikk de beskjed om å gå til rom 312 hvor han lå. Rommet de kom inn i hadde litt dunkelt lys, pasientene hadde best av å være i halvt mørke sa sykepleieren som fulgte dem. Han sa også at normalt fikk bare en gå inn av gangen men de gjorde er særs tilfelle her.

- Sykepleieren gikk bort til sengen hans, sa han hadde besøk.

Ledninger var koblet til hele han og noen skjermer hvor det gikk noen tikkende prikker over. Det så ut som han var koblet på det meste av kabler.

- Hvordan er det med deg? Spurte Rudi.

- Jeg har vist hatt et infarkt, sa Hans. Har jo følt meg dårlig men jeg trodde det ikke var noe slikt. Jeg blir liggende her noen dager før jeg får komme hjem.

- Godt du kom hit i tide, sa Nils.

- Legen vil snakke med dere, sa sykepleieren som kom inn.

- Kommer inn igjen, sa Rudi.

- Legen var en stor og røslig kar som tok imot dem. Han presenterte seg som dr Larsen. Han fant 2 stoler til dem.

- Nå skal dere høre, han har nok fått et lite hjerteinfarkt. Dette fikk han nok i går men han har nok hatt symptomer til det lenge. Jeg regner med at han har klaget litt på noen smerter i kroppen i det siste, sa han.

- Ja, sa Rudi, han har vært litt hanglete i hele vinter og de siste dagene har det liksom vært noe som har gått på etter hva jeg har forstått.

- Nå skal han være her til observasjon noen dager og vi vil gi beskjed om hva vi finner mer og henviste seg til Nils. Jeg tror nok det er fint om du eller en annen blir med når Rudi kommer for å besøke han. Hun er jo ikke akkurat noen ungdom hun heller.

- Vi finner en ordning på det, sa Nils.

- Vi skal snakke med dere alle tre den dagen han skal hjem og det er meget viktig. Han får jo med seg noen tabletter han skal ta også. Dere er jo ikke de som går til legen mest etter hva journalen om dere sier, sa han. Jeg anbefaler at du også Rudi går og får deg en legeundersøkelse også nå, så dere kan få mange gode liv i sammen.

- Jeg ble skremt nå, sa Rudi. Jeg har ikke tenkt på at vi burde ha gått til legen når vi ikke er syke. Legen har jo nevnt noe om det men vi har jo ikke brydd oss noe siden vi har vært friske.  

- Får jeg lytte litt på deg, sa han. Han tok stetoskopet sitt og hørte på henne. Hmmm. Det høres ikke så ille ut dette.

- Er det noe feil, sa hun.

- Jeg tror ikke det men jeg skal snakke med legen din så han kan få bestilt en time til deg på hjerteprøver og slikt. Da blir du også koblet til en slik litt enklere maskin og det blir tatt prøver av deg. Dette fordi vi vil ha en undersøkelse av hele deg.

- Det høres bra ut, sa Nils. Her har du mitt visittkort om det skulle være noe så kan dere bare ringe meg.

- Det høres bra ut, vi har bestandig brukt for å snakke med noen av de pårørende.

- Da kan dere bare gå inn igjen til Hans og være der max en halvtime. Så skal dere snakke med en sykepleier i tilfelle han trenger noe.

- Jeg har med ei lita veske til han her, sa Rudi.  

 - Snakk med en sykepleier om den du, det er sikkert den de vil ha tak i, sa han. Da ønsker jeg dere en fin dag videre.

Rudi og Nils gikk igjen inn på rommet til Hans. Han lå og sov nå. Rudi og Nils satt seg litt ned og pratet litt i sammen.

- Er det for tungt å bo i huset deres nå? Sa Nils.

- Nei da, nå er alt så lett, sa Rudi. Dette har nok vært en stund. Hans vil jo ikke til legen så jeg har vel gått og ventet på at noe skulle skje. Han snakket om noen smerter tidligere som jeg ba han gå, men han ville ikke. Han er nok litt redd av seg.

- Nå skal du fortelle alt som skjer til meg, sa Nils, så vi kan holde følge med dere.

- Det skal vi gjøre. Vi er jo ikke ungdommer mer som legen sa. Men jeg likte ikke at han sa” Hmmmm” når han lyttet på meg.

Hans lå fremdeles og sov og de fant ut at de skulle gå. Sykepleieren var innom et par ganger og hun fortalte at han hadde fått noe beroligende så han hadde nok sovnet godt. Vi ringer til dere når han våkner. Hadde dere ei veske med noe diverse i? sa hun.

- Ja, jeg har en her som han kan ha brukt for. Hun leverte bagen og gikk ut med Nils.

- Da kjører vi bortom legen og får time, sa Nils.

- Vi kan vel vente litt, sa hun.

- Nei, du hørte hva legen sa.

- Jeg er ikke bedre jeg enn han Hans er, flirte hun.

Det ble legetime tre dager etterpå. Legen på sykehuset ringte og han var ikke helt fornøyd hvisket han til Nils.

- Om hun vil ha med seg noen, så få gjerne med en hun kan snakke med, fortalte legen.

- Det skal jeg finne ut av, sa han.

Nils sa til Rudi at legen gjerne kunne tenke seg en til å være med deg. Nå skal jo Lisa være hos deg noen dager så hun kunne jo være med. Du stoler jo fullt og fast på henne.

- Ja, sa Rudi, jeg tenkte på det samme om det ikke var slik nå at man kunne ha med seg noen man stolte på.

- Da kan du jo spørre henne om hun vil.

 Rudi satt og kjente liksom den ene veggen var falt ut. Nå ventet hun Lisa men det var så rart å ha det slik. Mons merket også at det var noe som ikke stemte. Han fikk ikke bestemt seg for hvor han skulle være.

- Ja, ja, i morgen er Lisa her også, tenkte hun. Hun satt og grudde seg til legen. Jeg lurer på hvorfor legen på sykehuset ville ha henne til legen så fort som mulig. Det var sikkert ikke så farlig for ellers hadde han vel lagt henne inn også.

- Dagen kom og hun og Lisa reiste til Legen, Hun var nervøs for hva han skulle si. De kom inn til legen og han undersøkte henne og ba henne legge seg på en benk og fikk en del ledninger på seg. Han ville måle blodstrømmen sa han.  Han lyttet og banket på henne. Til slutt sa han at hun fikk nok begynne med noe hjertemedisin hun også. Hun skulle nok begynt før men nå var det på tide. Lisa fikk rede på disse gule, blå og hvite pillene var til. Hun skulle få et slik uke brett som pillene skulle ligge i så ble det mye lettere for henne.

De reiste også en tur ned på sykehuset for å høre om Hans snart kom hjem igjen. Men nei de ville ha han der litt til. Det var nok mer alvorlig enn han først hadde trodd det var. Legen mente at et par dager til ville nok gjøre det. De fikk med seg en resept som de skulle ha på apoteket. Han trengte også et slikt fordelingsbrett for å huske det han skulle ha hver dag. Plutselig skulle de begynne å spise piller begge to. Hans skulle også ha begynt med det for noen år siden mente legen.

Lisa og Rudi reiste på apoteket og hentet medisiner. Bæreposen ble jammen stor til dem begge. Det var godt å ha Lisa der nå for å holde styr på dette i begynnelsen. Hjemmehjelpen skulle hjelpe dem litt mer nå enn før. De skulle ha den samme hjelpen fikk dem beskjed om.

Hun var hyggelig, så det syntes det var godt at de fikk beholde henne.

Hans kom hjem i drosje. Han skulle ta det med ro og ikke å hugge ved eller bære tungt på et halvt år sa de.

Godt vi har fått det fine huset sa Rudi til Lisa for nå er jo alt så enkelt for oss. Vi må jo ikke hugge ved når vi har så fin varmepumpe i stua. Den ga så god varme hele tiden. Lars var innom og hugg noen trefliser så Rudi kunne få i vedovnen sin på kjøkkenet. Der hadde hun også den gamle vedkassa si stående. Den ville hun ha inn igjen og nå forsto hun at det var en mening med den. Lars fylte den med vedfliser og Rudi fikk streng beskjed om at når den begynte å bli tom skulle de bare gi beskjed om det til Lars. Nå var Rudi glad for de barn og barnebarn de hadde og kunne få litt hjelp tilbake.

Hans følte seg lett sliten nå. Han forsto hvor alvorlig dette hadde vært. Rudi begynte å føle seg litt bedre også når hun hadde fått ting til å fungere igjen. Det er ikke lett for et eldre ektepar og bare skal se på andre jobber men slik er det nå engang. Lærdommen om dette er vanskelig.

 

 

De dro på åra.

Lille Rudi hadde begynt å gå nå, det hendte hun var på besøk i sammen med sin mor Sandra. De gikk ofte forbi for å kunne hilse på dem og for det passet så godt å gå den veien. Lille Rudi likte å komme til sine oldeforeldre også. Hun viste hun fikk saft der og kanskje en kjeks eller to, litt etter som det var noe i skapet.

Alderdommen til Hans og Rudi hadde fått en annen vei nå. Hans hadde vært to ganger på sykehuset for hjerte. Andre gangen drev han og skulle hugge ved. Han måtte vel greie det som han sa. Lars kunne vel slippe det mente han. Det endte med at han plutselig falt om og måtte fraktes til sykehuset i full fart. Legen advarte han mot denne jobbingen og ba han bare gå turer i skogen som han hadde gjort i hele sitt liv. Han fikk også en slik alarmtelefon han skulle ha på seg.

Rudi derimot hadde også måtte ta en tur på sykehuset. Hun fikk et lite slag så hun ble litt lam i venstre siden ei ukes tid. Det skled sakte bort igjen og hun hadde fått talegaven tilbake igjen. 

Legen hadde ventet at det skulle skje. Han hadde jo lyttet på henne og funnet en ustabil hjerterytme og at blodet ikke sirkulerte til hjernen som den skulle.

Fra å være veldig aktive begge to begynte de å skrante veldig nå.

Mons var også gått bort også. Han hadde plutselig blitt dårlig og de fant han en morgen ute i det lille uthuset deres. Mons hadde hatt et godt liv hos dem. Han fikk ei lita grav ved det lille uthuset. Hans laget et lite kors og satt på grava dens. Her hadde den ligget i sola mang en gang og sovet. Det var jo den yndlingsplass som ble dens sted.

De hadde fått enn ny katt som var svart, men den hadde en hvit prikk i panna. Navnet dens ble jo” Prikken”. Den var et år gammel når de fikk den og den slo seg til rette med engang og ble deres nye barn. De kunne ikke tenke seg å være uten en katt.

Etter at alt hadde skjedd med dem begynte de å tenke mer og mer på å dø. Ingen av dem ville være den første. Den ene tenkte på den andre som ville bli sittende igjen. Det var ikke noe grei løsning synes de. De hadde håpet at ting ville skje i nærheten av hverandre. De hadde lest om at det kunne skje med ektepar som var avhengig av hverandre.

De satt og pratet mye om dette og begynte å tenke over hvem som skulle ha det de hadde igjen i huset. Selve huset ville de at lille Rudi skulle arve. Hun skulle jo ha et sted å bo. Hun kunne jo gjøre hva hun ville med det men familien hadde forkjøpsrett til stedet.

Hans var veldig nøye på dette. Rudi måtte si seg enig, det ble en god løsning.  De hadde nå papirene i orden og ba ungene komme for å gå gjennom dette.

- Dette kan da ikke være meningen å gjøre, mente Lars.

- Jeg synes det er greit jeg, sa Nils som likte å ha papirene i orden. Jeg har med meg en til å overvære også, sa han. Nils hadde en venn som var advokat som gjerne ville skrive på som vitne. Han var en gammel venn av alle sammen.

- Etter som lille Rudi ikke var myndig skriver jeg en liten kommentar her i margen, sa Pål Halvorsen som var advokat. Da skal jeg ordne med å få det registrert jeg, sa han. Dere får tilbake en kopi av det. Originalen ligger i hvelvet i banken.

Lars hadde kjøpt med seg ei lita kake til kaffen. Han hadde lovet mor si det.

- Det ble en lang ettermiddag som de ble pratende om løst og fast. Om hvordan de hadde det nå og hvordan fremtiden deres vil bli. Både Hans og Rudi ville bo i huset så fremt det ikke skjedde dem noe. Ingen visste jo noe nå. De dro jo på sitt 87nde år nå og hadde vært på sykehuset et par ganger. Begge hadde tatt disse forvarslene alvorlig. Det var vanskelig å innse at man var så gammel synes de begge.

Høsten kom snikende. Det ble utrivelig ute så de ryddet bort møblene og flyttet sakene inn i uthuset. Uthuset hadde fått et strøk med maling i sommer det lyste med en fin rød farge nå. Arne og kompisen hans hadde malt det. Noen kledningsbord ble byttet også, det var noen som var blitt litt dårlige.  Småved lå det i vedkassa på kjøkkenet så nå var alt klart for vinteren.

I morgen hadde Rudi og Hans tenkt seg på butikken en tur. De hadde ikke vært der på en god stund så de måtte bort å hilse på kjøpmannen.

- Vi kunne jo bare gå, sa Rudi og få Lisa til å hente det vi handler, sa hun.

- Det er jo ikke så mye vi skal ha så jeg tar med meg ryggsekken min jeg, sa Hans. Lenge siden den var blitt brukt. De hadde ikke fått lov til å bære noe hjem i den på en stund.

- Du får jo ikke lov til det, sa Rudi. Jeg ber kjøpmannen ringe etter Lisa jeg.

- Jeg tar den med meg så får vi se, sa Hans.

- Sta har du bestandig vært, sa hun og lo litt.

Hun mintes den gangen de skulle gå hjem fra en fest i bygda, de hadde jo gått den veien før, men da var de jo edrue. Hans var nå den som stakk ut veien og han var ikke helt edru kan man si. Når de etter tredje gangen hadde kommet tilbake til utgangspunktet sa Rudi nå bestiller vi en bil så vi slipper å gå hele natta å lete etter denne veien.

- Nei, de pengene skulle de spare, sa Hans bestemt.

- Det kom et par gående som skulle omtrent samme veien så de tilbød seg hjelp i å gå sammen.

- Det var flott, sa Rudi.

Etter en halvtime var de hjemme og heldigvis for det. Hans hadde vært så bestemt på å gå til høyre i stedet for til venstre og det måtte jo bare bli rot. Han måtte gi seg i dette veikrysset tilslutt. etter en liten diskusjon.

- Kom da Rudi nå må vi gå, hørte hun i det fjerne. Hans prøvde å få kontakt.

- Ops, jeg falt bare i Staver, sa hun.

Veien til butikken var lett å gå nå, de tok det med ro og hadde god tid. Vel fremme i butikken kjøpte de varene de skulle ha. Det ble nok mer enn hva som gikk i ryggsekken til Hans.

- Jeg kjører det ut etterpå til dere jeg så slipper dere å drasse på disse matvarene, sa kjøpmannen og begynte å pakke ned i en eske.

- Jeg tror nok det er best, sa Hans, jeg trodde jeg skulle greie det men det gikk ikke, det blir for tungt.

- Dere kan bare ringe til meg så kommer jeg med varene til dere, sa han. Den korte veien til dere skal det ikke betales noe for og dere er jo mine eldste kunder. Jeg vil jo ta godt vare på dere.

- Vi synes jo det ikke er riktig, men vi er nå veldig takknemlig for det, sa Rudi.

På veien hjem begynte Rudi å føle seg uvel, hun sa ingenting til Hans og ville se hvordan det gikk på veien hjem før hun sa noe. Det gikk senere med henne på veien og hun var glad for at veien var kort.

- Er det noe i veien med deg? sa Hans. Du ser så bleik ut. Vi kan sette oss litt på denne krakken her vet du. Skal jeg ringe etter hjelp?

- Nei da, jeg føler meg bare litt uvel. Vi sitter litt og så går vi videre etterpå.

De satte seg ned og Rudi begynte å føle seg enda dårligere.

Nå ringer jeg etter Ambulansen, sa Hans, han hadde lært seg mer om denne nye telefonen nå.

Fem minutter senere kom ambulansen kjørende med blålys på taket.  Det hoppet ut ambulansepersonell og hentet båra og la henne på.

Inn i bilen bar det fort.

- Skal du være med til sykehuset? sa den ene av dem til Hans? Det er plass til deg her. Vi for noen til å kjøre deg hjem etterpå.

Hans ble hjulpet inn i Ambulansen og de kjørte i full fart til sykehuset. Der sto det en motakergjeng som tok imot dem. De var raske og fikk henne inn på et rom hvor legen allerede var på plass. Hans måtte sitte utenfor å vente.

- Etter en halvtime kom legen ut og sa: Det går bedre nå. Hadde du ikke reagert så fort som du gjorde kunne det gått helt galt, sa han.

- Hva var det som skjedde? sa Hans

- Hun har fått et hjerteattakk, så vi får ha henne her til overvåking til i morgen. Føler du deg bra til å reise hjem eller vil du også bli her en liten stund?

- Jeg reiser hjem, sa Hans. Vi venter på noen varer fra kjøpmannen så det er best vi er hjemme når han kommer.

- Jeg kan ringe om du vil, sa legen.

- Jeg reiser hjem nå og ringer til Nils og forteller det som har skjedd.

- Jeg har allerede ringt han så han er på vei hit, sa legen. Nå kan du gå ut og ta deg litt mat for jeg tror det er en stund siden dere har spist.

- Det har du rett i, vi skulle ut og handle og spise når vi kom hjem igjen.

Ei søster kom og hentet han og de gikk og fant litt mat til han.

- Er du sikker på at du ikke vil være her i natt? sa hun.

- Jeg begynner å bli nervøs når dere snakker slik, sa Hans. Nå bor jeg jo ikke langt fra sykehuset så jeg får en til å være hos meg.

Nils kom gående bort til dem,

- Nå går jeg, sa søstera. Legen vil snakke med deg, hvisket hun.

- Jeg har snakket med han, og han fortalte at dette var hardt for henne, og det er derfor du blir tilbudt plass her i natt. Jeg har spurt Astrid om hun kan komme til dere en tur og det vil hun gjerne. Hun har jo bilen med, så hun kan kjøre deg hit hvis noe skjer, sa han.

- Det er fint, sa Hans som tok en slurk av kaffen sin. Jeg tenker på hva som kunne ha skjedd og hvordan fremtiden min skulle bli uten Rudi ved min side. Hun har jo alltid vært der.

- Da går vi, sa Nils.

De ruslet ut i bilen, og Hans følte seg så fattigslig uten Rudi ved sin side. Det er i slike øyeblikk man skal være glad for å ha noen i familien rundt seg.

Vel hjemme, gikk Hans inn og Nils reiste igjen. Astrid kommer om ca en time, hun skulle bare ordne litt bagasje først. Hun måtte ha med seg litt om det skulle bli noen dager.

Etter en halv time kjørte en bil ute i gården og Astrid kom gående ut av den.

- Hvordan føler du deg? Spurte hun. Nå skal jeg lage litt middag til deg slik at du får litt varmt i kroppen.

- Jeg er jo ikke sulten, men vet jo at det er nødvendig å spise.

Han satt seg i godstolen sin og slo på TVn. Jeg må ha litt avkobling, sa han.

Bare slapp av du, så går nok dette bra, sa hun.

Hun gikk ut og hadde med seg litt smågodt som hun viste Hans likte og kom inne med litt varmt til han.

- Du kan godt sitte her og spise nå, vi setter dette bordet over bena dine så får du en fin plass.

 Det ringte på døra, Astrid gikk og åpnet og utenfor sto kjøpmannen og hadde med seg varer og en stor blomst til Hans.

- Nils var innom og fortalte det som hadde skjedd, men jeg ønsket å ta en tur og overrekke denne blomsten, sa han.

- Dette var hyggelig, sa Astrid, han sitter foran TVn, om du vil prate med han.

De gikk inn i stua og der hadde Hans sovnet foran maten. Han hadde spist det meste.

- Jeg lar ham sove jeg, sa kjøpmannen. Han trenger nok litt søvn.

- Ja, sa Astrid, legen er meget bekymret og han vet ikke om hvor lang tid det kan ta. Han ville ha Hans der, men han insisterte på å være hjemme. Vi skal ta en tur bort der siden i kveld.

Astrid lot Hans sove en time før hun vekte han.

- Hvorfor er du her? sa han. Han husket ikke med engang hva som hadde skjedd. Å ja, nå husker jeg det. Har det skjedd noe mer?

- Nei da, du sovnet og har sovet en time. Og nå skal jeg koke litt kaffe til oss. Kjøpmann var her også med varene og en stor blomst til deg som står på bordet der borte, sa hun.

- Det var det jeg syntes at det var en ny blomst der.

- Jeg varmer et par boller til oss og så spiser vi det i sammen med en kopp kaffe, og så reiser bort på sykehuset igjen.

- Jeg vet ikke om jeg tør reise på sykehuset igjen, sa Hans, det er så skummelt å dra dit. Man reiser liksom dit for at det har skjedd eller skal skje noe.

- Nei da, ikke tenkt slik, hun er i de beste hender nå.

De satt og drakk kaffen og snart kom Lisa inn av døra også.

- Jeg måtte bare ta en tur, sa hun. Jeg kunne ikke bare sitte der med hendene i fanget. Jeg har jo bestandig hatt så god kontakt med Rudi og Hans.

- Det er godt, sa Astrid, så slipper vi å være helt alene.

- De andre har reist på sykehuset så Rudi er ikke alene der. Nå skal vi også reise bort en liten tur fortsatte hun.

Hans byttet på seg noen andre klær. Han ville se litt mer respektabel ut, sa han.

- Se det ja, har du begynt å bli litt jålete, lo Astri.

- Jeg ville bare ha litt rene klær på meg, sa han og lo litt. Han var i virkeligheten veldig redd for det som han fryktet kunne skje.

Da drar vi. Vi tar min bil, sa Lisa for den er lettere å komme ut og inn av. Hun hadde nettopp kommet inn av døra.

Snart var de på sykehuset igjen.

- Legen kom imot dem. Jeg må få snakke med dere, sa han. Kom med meg inn på kontoret mitt nå.

De tre fulgte med inn. Legen ba dem om å ta plass.

- Nå skal dere høre: Rudi er nok mer dårlig enn først antatt. Hun har nok fått et nytt” drypp” igjen som vi kaller det. Vi vet ikke hvordan det vil gå på nåværende tidspunkt. Nå vil jeg at dere tre går inn til henne og snakk minst mulig er dere snille. Hun må ha ro nå.

- Vil det si det samme som at vi mister henne? sa Astri.

- Ja, jeg må være hard og si det rett ut, sa han. Det er denne natta som er det avgjørende for hennes videre tilstand.

- Hans greide ikke holde tårene tilbake. De rant nedover kinnet hans. Astri var raskt ute og tok rundt han. Vi skal være hos deg hele tiden vi, sa hun.    

- Jeg vet dere ønsker å gjøre det. Nå vil jeg gjerne ha en liten stund alene med henne om jeg får lov. Gi meg en halv time er dere snille.

- Ja selvfølgelig skal du få lov til det.

Hans kom inn i et rom sammen med Astri som ville følge han inn. Hun gikk ut igjen med engang så de fikk fred. Det var halvmørkt der inne over senga sto det 2 TV skjermer eller noe slikt. Han visste ikke hva de het. Det fløy prikker og streker over den og fortalt et eller annet om hennes tilstand. Hun lå der og smilte til han. Hans satte seg ned og tok tak i handa hennes. Strøk henne over den og tårene trillet. Hun prøvde å si noe, men det kom ikke frem noe.

- Bare vær rolig du. Jeg vil sitte her så lenge jeg kan og holde deg i hånda. Jeg har alltid vært glad i deg gjennom alle disse årene og nå blir du borte fra meg. Dette er urettferdig at du reiser. Jeg vil være med deg jeg også. Jeg kommer snart etter deg. Jeg vil ikke være her alene. Slik satt han og småpratet med henne og hun lå og så på han hele tiden. Jeg husker hvordan vi har hatt et lykkelig liv gjennom alle disse årene. Det har jo ikke vært så lett bestandig, men vi har hatt hverandre. Du skal vite at jeg alltid har vært glad i deg.

 

Han så tårene hennes trillet nedover kinnet.

- Glad i deg jeg og, prøvde hun å si. Hun klemte litt til i hånda hans og så hørte han det gikk en alarm oppe på tavla. Han kjente hånda hennes ble svakere og svakere.

Døra gikk opp og legen og noen søstre kom inn og så hva di kunne gjøre, men det var over.

- Hans dette var nok slutten, sa legen.

- Ja, jeg vet det, sa Hans. Takk for det fine øyeblikket vi fikk alene her i sammen.

- Vil du sette deg her borte, sa en av søstrene så skal vi koble vekk alt sammen og dere kan få en minnestund sammen.

- Takk, tusen takk. Hans greide ikke holde tårene tilbake.

Når de var ferdige og hadde reid pent opp for henne, fulgte de Hans bort til senga igjen. De andre kom inn nå var barna også kommet. Det var trist stemning rundt senga.

- Hun har ikke smerter mer nå, sa Hans.  Vi fikk en fin tid sammen her før hun gikk. Jeg kjente hvordan det gikk en vind gjennom lokalet her når det skjedde. Hun har jo alltid trodd på englene og deres arbeide. Jeg er sikker på at de var her flere stykker.

- Legen kom inn og sa at i natt skal du være her Hans, vi vil gjerne passe på deg så kommer det noen og henter deg i morgen. 

- Ja tusen takk, sa han det vil jeg gjerne.

Han fikk noe å sove på og trakk seg tilbake for å sove. Han var sliten og trøtt. Den natta drømte han mange drømmer om Rudi. Hun var hos han og de gikk lykkelig sammen bortover veien.  Han hadde aldri gått der tidligere. Langt ut på formiddagen våknet han igjen og var sliten etter gårsdagens hendelser. Alt skjedde jo så fort.

Han fikk servert frokost og legen kom inn til han en tur.

- Du har sovet godt i natt, vi har vært innom deg flere ganger i natt.

- Kan jeg få se Rudi først før jeg reiser?

- Jeg skal be søsteren om å gjøre henne klar for det.

- Tusen takk for det, sa han.

- Hans ble ført til et annet rom. Det var et mottakelsesrom, fortalte hun. Her kommer de pårørende og ser til de som er gått bort.

- Nå skal du bare sitte her og så kommer snart noen og henter deg også. Hun ga han en klem og ønsket han lykke til videre her på ferden.

- Takk skal du ha, dette ble voldsomt på kort tid. For et døgn siden gikk vi til kjøpmann for å handle. Og nå er hun borte. Slik er det harde livet og jeg fikk sagt det jeg ønsket å si til henne, hun smilte og sa hun var glad i meg. Jeg er sikker på at hun sa det. Like etterpå drog hun.

- Nå må jeg gå, sa søsteren. Hun ga ham en klem igjen før hun gikk.

Snart gikk døra opp igjen og inn kom barn, svigerdøtre, barnebarn og det lille oldebarnet kom også, Lille Rudi. Det ble ikke den store stemningen der i dag. Lille Rudi satt seg opp i fanget til Hans og ga han en klem, igjen begynte tårene å trille nedover kinnet hans.

- Bare la det komme ut, sa Astrid, det er så godt.

- Nå vil vi kjøre deg hjem etterpå.

- Det er godt jeg har dere i nærheten, jeg vil nok trenge litt mer hjelp nå om dere kan hjelpe meg litt mer enn før.

De ruslet ut fra rommet og tilbake sto det en seng som var omgitt av mye kjærlighet.

Snart var de hjemme. Hans ville så gjerne ha dem der begge to. De andre skulle komme noe senere til han.

Lisa og Astrid fant frem litt mat og laget litt middag til han. Vi vet du ikke er noe sulten men litt mat må du ha i deg.

Presten og Lars kom en tur. Det var disse sangene og evt. talen ved båra. Lars tok seg av det praktiske med begravelsesbyrå. De sa de ville fordele litt på oppgavene seg imellom. Denne biten med presten kunne de ikke få gjort for det er det bare du som kan gjøre.

Etter vel en times prat ble presten og Hans enig om det som skulle være i talen.  Presten takket for seg og reiste.

Lars satt igjen og synes presten hadde gjort en god jobb for Hans. Da skulle alt være ordnet og til fredag skal begravelsen være.

- Vi kan ta en liten samling på menighetshuset etterpå, sa Lars. Det er godt å få pratet litt med alle.

- Helst vil jeg vel hjem, men vi gjør som du sier. Vi tar noen snitter og kanskje noen kaker. Jeg har jo igjen noen penger til begravelsen, sa Hans.

- Tenk ikke på de pengene, sa Lars. Det ordner seg. Og noe støtte får du ved at du er minstepensjonist. Vi gjør det så billig som mulig.

- Nå som vi hadde fått det så godt, alt var ordnet av penger og hus, ja alt var så bra, og så skjer dette som ingen forstår, sa Hans, vi fikk jo mange fine år i sammen og vi fikk jo nesten 8 år i dette nye huset vårt. Vi var jo så lykkelig. Vi hadde det ikke så godt med økonomi før, men vi fikk ordnet det vi skulle bestandig. Betalte regninger og alle utgifter i rett tid, og nå er det over, så fort.

- Det kom noen tårer på kinnet hans igjen. Jeg kan ikke holde det igjen. Tårene kommer bare ut.

- Du skal vite en ting, sa Nils, dere sto alltid på for oss barna. Vi manglet ikke noe. Vi kunne noen ganger misunne andre ting de fikk, men vi hadde det bedre med våre foreldre hjemme. Det merket vi mange ganger på skolen.

- Vi prøvde det beste for dere, mer kunne vi ikke.

- Bare la tårene komme du. Det er rart om du ikke får disse følelsene som du har nå.

- Du skal slippe å bo alene i begynnelsen om du ønsker. Lisa er veldig oppsatt på å bo hos deg en stund. Ellers vil andre komme og besøke deg så du slipper å bo helt alene. Vi snakker mer om det siden.

- Nå må jeg nok reise, men snart kommer det noen til deg, sa Lars.

Det ble stille i huset nå. Bare Prikken og han som var der. Katten forsto at det var noe spesielt så den kom og hoppet opp i fanget hans, la seg godt til rette og la seg til å male.

- Det er godt jeg har deg, hvisket Hans. Akkurat som det skulle være litt feil å si det. Vi skal ha det godt i sammen vi to.

Hans sovnet han også der han satt. Han merket ikke at Lisa kom inn i huset mens han sov. Hun gikk litt forsiktig og kokte litt kaffe og varmet litt eplekake til dem. Krem hadde hun med seg. Hun måtte harke litt for å få Hans våken. Han skvatt til, han forsto ikke hvem som var der med en gang.

- Går det bra med deg?

- Jeg sovnet vist, jeg tror at Prikken vet hva som har skjedd, han virker så omtenksom på en måte.

- Ja, dyra forstår mer enn vi aner. Nå skal den få litt mat den også.

Prikken hoppet ned og gikk bort til maten. De hørte det knasket i disse kulene der borte i kroken.

- Jeg skal være hos deg i natt, sa hun så du slipper å være alene.

- Takk skal du ha, men jeg vil jo ikke være til bryderi for dere heller.

- Akkurat det svaret viste jeg du kom med, så jeg tenkte og bare å overhøre det. Nå er det deg det gjelder og ikke oss. Vi skal nok kunne hjelpe deg.

Hans gikk og la seg tidlig i dag. Det hadde skjedd så mye rundt han. Han var sliten og sovnet fort, men våknet tidlig om morgenen. Prikken hadde hoppet opp i senga hans og den sov nederst ved føttene.

Han ville ikke forstyre så da måtte han bare prøve å være rolig.

Fredagen kom, og klærne hans lå ferdig. Lisa hadde funnet det frem slik at han visste hva han skulle ha på seg. Det hadde vært noen rare dager siden Rudi gikk bort. Noen ganger var han sikker på at hun hadde ropt på han. Men det kunne jo ikke være mulig. Han drømte også om at hun strøk han gjennom håret når han sov. Det var så naturlig så han lurte på om det var riktig. Han ville ikke nevne dette for noen.

Lisa kom og hentet han. Det var den bilen som var mest praktisk.

De kjørte nesten opp til døra inn i kirken.. Det var heldigvis ikke så lang vei å gå. Han gikk inn i kirken, Lisa gikk og holdt han i armen så han skulle gå stødig. Det sto ei hvit kiste på gulvet med mange blomster på og rundt. Det var så mange vakre blomster syntes Hans.

Hans satt seg helt fremme ved kista., han ble sittende å se på den og tenke tilbake på livet de hadde hatt sammen. Det hadde vært et godt liv.

Han hadde ikke lyst til å felle noen tårer nå, men lommetørkle måtte nok frem i dag også. Det er godt å gråte litt var det mange som sa. Lisa satt ved siden av han, og så satt sønner med koner. Det var Hans som ville ha det slik.

Begravelsen gikk fint. Det var en vakker tale av presten. Og så var det lille Rudi som gikk opp og la ei rose på kista til oldemor. Hun gråt og hikstet når hun la den på. Det var en vakker rød rose som hun hadde plukket i hagen før hun kom i kirken. Det var vel ikke mange som ikke felte en tåre når det ble gjort. Etter talen ble kisten båret ut og senket ned på dens siste hvile. Rudi var nå gått over og roen falt over forsamlingen. Turen bort til menighetshuset var kort så de fleste valgte å gå for været var så fint. Lille Rudi kom og leide Hans når de gikk bortover.

- Oldefar? Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Sa hun. Jeg får ikke lov til å si det, men jeg hvisker det til deg jeg.

Sandra skortet bort på henne og kunne bare smile.

- Mamma skal ha baby og jeg skal få en bror, hvisket hun.

- Jeg skal ikke si det til noen, sa jeg, det er vår lille hemmelighet.

- Mmmmm, sa Sandra og viste en liten finger.

- Jeg skal ikke si noe jeg, sa Hans.

- Jeg vet du er taus, sa Sandra, men vi har ei lita ei her som snakker. Jeg er snart 4 måneder på vei, så det burde være ok. Jeg vil bare holde det litt. Jeg sa det var ok å fortelle det til deg så hun var helt i fra seg etter å si noe til deg.

- Det er godt å høre oppe i denne sorgen. Kan ikke du og Rudi overnatte hos meg en dag, Vi har mye å prate om.

- Jeg skal prøve å få det til en dag til uka, sa hun.

Alle i familien var samlet i dag. Det ble en hyggelig avslutning på et langt og lykkelig liv for Rudi.

Ut på ettermiddagen kjente Hans at nå burde han trekke seg tilbake. Det var blitt en lang dag for han.

- Kan du kjøre meg hjem nå, sa han til Lisa og da vil jeg gjerne har litt alenetid etterpå. Jeg må fordøye det som har skjedd.

- Hans reiste seg og takket alle for at de var der for Rudi i dag og for en veldig fin begravelse som var blitt ordnet. Nå vil jeg trekke meg tilbake, Lisa kjører meg og jeg vil ha litt ro resten av dagen i dag. Bare jeg og Prikken skal være der resten av dagen.

- Kommer innom senere i dag en liten tur, sa Nils, Astri vil ta med litt middag til deg.

- Tusen takk, men det er da ikke nødvendig.

De kjørte inn på tunet, og Prikken lå i stolen og sov når de kom. Han hoppet ned og løp mot Hans. Det var som han ønsket han velkommen.

- Jeg kan godt være her litt, sa Lisa. Det blir stille for deg å være her nå.

- Bare reis videre du, jeg vil legge med nedpå litt for jeg er sliten.

- Han stabbet mot døra og vinket til Lisa som kjørte videre.

Hans gikk inn og satt seg i stolen sin. Han skrudde på TVn for å få litt lyd i huset. Det var så stille der. Prikken hadde lagt seg i stolen til Rudi som han hadde okkupert. Snart sov han som et barn. Han drømte om Rudi og tiden de hadde hatt sammen. Det var så mye godt å drømme om.

Han drømte at Rudi kom til han med utstrakte armer for å ta han med seg.

- Kom det er så godt her, sa hun, jeg savner deg.

Han ga etter og gikk inn i hennes armer …………  

 

 

Sorgen.

Astri kom kjørene glad og fornøyd inn på tunet. Hun hadde tatt med seg noen kaker og litt middag til Hans. Kjøttkaker og kålstuing lå i kjelen. Nå skulle de kose seg med middagen i dag tenkte hun. Hun ville også overnatte der slik at Hans ikke var alene.

Hun gikk ut av bilen, det var så stille der. Hun følte ingen god stemning når hun gikk der. Hun regnet med at det var fordi Rudi nettopp var blitt begravd. Hun ville snakke litt med Hans om omsorgtjenesten som kommunen tilbydde. Hun hadde med seg noen papirer for dette. Hun tok i døra og den var oppe. Har han glemt å låse nå tenkte hun. Hun tok av seg ytterklærne og gikk inn i stua. Der fikk hun se Hans satt i stolen sin. Hun så at Prikken lå på fanget og hoppet ned når hun kom. Hun satt kjelene på benken hvorpå hun gikk inn i stua for å vekke Hans. Hun visste jo ikke hvor lenge han hadde sovet.

Hun fikk sjokk, der satt Hans med øynene vidt opp og munnen gapte. Han var tom i blikket. Hun gikk bort og tok og kjente på halspulsåren, nei. Ingen reaksjon. Hun skrek til, Hans du må våkne. Hun ristet litt i han, men han var nok død. Hun brast ut i gråt og gikk mot telefonen på veggen for så å ringe Nils.

  • Det har skjedd noe forferdelig med Hans fikk hun stammet frem. Han sitter i stolen sin og er død.
  • Jeg kommer med engang, sa han. Han satt i et møte på jobben og måtte bryte med en gang og løpe. Han fikk ringt til August som igjen ringte til de andre om hva som hadde skjedd.

Plutselig var det liv og røre i huset. Det kom en lege, som igjen sendte bud etter begravelsesbyrået.

Alle ble sittende uten å si noe. De hadde ikke ord i en slik situasjon som dette.

Lille Rudi satt og gråt med Prikken på fanget som hun klappet. Dette forsto hverken Rudi eller Prikken om hva som hadde skjedd. Rudi var jo ikke så gammel så hun trodde Hans bare ble sendt på sykehuset.  Det var bare så rar farge på sykebilen.

Sandra gikk bort til Rudi og sa at Oldefar er nok død nå. han kommer ikke tilbake til oss noe mer. Du husker vi var i kirken med Oldemor ikke sant. Nå skal vi en tur dit med Oldefar.

En dag skal vi igjen i kirken og gjøre det samme vi gjorde med Oldemor. Prikken tar vi med hjem til oss om du vil ha den i nærheten av deg. Pappa og jeg har tenkt på det.

  • Å, ja, sa hun, håper du vil bo hos oss Prikken, sa hun.

Sandra fant maten og senga, hun fant også et teppe den pleide å ligge på. De hadde tatt med seg en boks til å ha Prikken i. Sandra hadde hatt katt tidligere, men hun hadde ikke kvittet seg med denne boksen. De fikk Prikken inn i boksen og litt mat så reiste de hjem.

Begravelsesdagen kom. De reiste til kirken hvor det skulle skje. Det var reservert plasser til dem, kirken var stappfull av kjente og ukjente. Hans hadde mange som kjente han fra han jobbet. Alle ville minne han.

Det ble taler fra Skogereierforeningen om hans arbeid gjennom alle disse årene. Det ble lagt ned kranser fra personer ingen av dem kjente.

Etter bisettelsen dukket det opp et par som de hadde sett, men ikke kjente.

Else gikk først og Thur etterpå for å kondolere. Da var det Nils sa. Unnskyld at jeg spør, men dere har jeg sett og jeg mener mor omtalte dere som slektninger en gang. Det stemmer nok det, sa Else. Thur og du er vel firmenninger tror jeg.

Truls og Anne Hansen som drev butikken var mine besteforeldre, sa Else.

De var vel også dine besteforeldre tror jeg, sa hun. Vi blir vel tremenninger tror jeg.

Ja, jeg må jo innrømme det at dette har jeg ikke rede på. Jeg tror Lars har litt rede på denne slekta vår, sa Nils. Har dere lyst så bare bli med på sammenkomsten her etterpå. Jeg tror vi tar oss en tur en dag og prater litt. Litt lettere da, sa Else.

Da gjør vi det. Det er så mange å forholde seg til i dag at det går rundt for en stakkar. Dette er min kone Astri forresten. Det var hyggelig å treffe dere. I likeså sa Else.

Vi får gjøre alvor å ta et møte med dem sa Else til Thur. Litt flaut å ikke kjenne slektningene i samme byen, ikke sant.

Arven ble gjort opp. Lille Rudi fikk huset som Rudi gjerne ville. Hun var ikke gammel nok ennå til å ta det i bruk.

Huset ble brukt som et feriehus til alle sammen de første årene. Det var et sted de kunne møtes og minnes. Det var så god atmosfære der sa Lars bestandig. De delte på å bruke det og på utgiftene som påløp på stedet. Det ble satt en slags leie på det. Det var en fin ordning da var det alltid penger til strøm og kommunale utgifter, litt maling og annet vedlikehold.

Familiene kunne fremdeles leie det. Det ble nå hovedsakelig brukt til å samle familien i fødselsdagsselskaper. Alle var fornøyd med denne ordningen. Huset laget et spesielt samhold.

Det var nå gått et år siden begravelsen til Hans. Thur og Else stoppet utenfor huset hvor det var en slags minnestund den dagen. Det var nok en 25 stykker som var der av smått og stort.

Thur og Else stoppe og gikk bort til Nils som de hadde snakket med på begravelsen.

  • Nei, se her hvem som kommer hit, utbrøt han, tror jammen det er våre kjære slektninger som kommer her. Lars og August kom bort for å hilse og presentere seg.
  • Dette var gøy, sa Lars, tenk på denne dagen.
  • Vi ville gjerne velge en dag dere var samlet, sa Thur. Vi har ikke villet stikke oss frem.

De andre kom og hilste på. Dere virker jo kjente fra før uten at vi kan sette fingeren på hvor det er.

  • Jeg har kjørt forbi her flere ganger og det virker som dere er en sammensveiset gjeng alle sammen.
  • Det er sikkert, vi er samlet her ved bursdager og minnedager, i dag er det jo et år siden vår kjære far (Skogvokteren) døde. Det var en meget god person.
  • Jeg har forstått det, sa Thur, det snakkes om han. Jeg er forfatter og lurte litt på om jeg kunne få deres velsignelse på å skrive om Hans og hans arbeide.
  • Det kan vi prate nærmere om en dag, sa Nils. I dag skal dere få kaffe og kaker. Får se om jeg kan finne noen stoler til dere. Bordplass er det her, sa Nils.
  • Jeg har stoler i bilen, sa Thur så jeg henter dem.

Tiden fløy mens de satt og pratet. Noen reiste hjem, andre ble litt lengre.

  • Vi får vel reise nå, sa Else. De tok sitt og pakket inn i bilen. Det ble jammen et spesielt og koselig møte, sa Else. Dette hadde jeg gruet meg veldig til.
  • Jeg også, sa Thur.

Tilbake på «Stua» der gjorde de også de siste forberedelsene til å reise hjem.

De tok en siste kopp kaffe som de pleide etter rydningen der.

  • Hyggelig at Else og Thur kom i dag. Jeg har ventet på dem, og jeg lurte på om de dukket opp eller om det bare var slik prat som folk pleier å gjøre.
  • Han snakket om å skrive om Skogvokter Hans og Rudi, det synes jeg han skal få lov til, sa August. Overskuddet synes jeg skal gå til oss og et minnefond. Det finnes jo en del som Rudi har skrevet opp om gamledager og det vi vet litt om sa han.
  • Da er vi enig, sa Lars, vi snakker med han en dag.
  • De opplevde jo veldig mye, sa Lisa.
  • Vi får ta en prat med han og sette opp et forslag til kontrakt. Han virket jo seriøs.
  • Ja, han er det, han skriver jo spalten i lokalavisen hver uke.
  • Det er jo der jeg har sett navnet hans, sa Astrid. Han er kjempegod til å skrive.
  • Fikk visittkortet hans, sa Nils, da kan vi bare kontakte han.
  • Ringer han i morgen for et møte jeg, sa August.

Slik kom de i kontakt med hverandre. Det var mange års vennskap som ikke hadde vært der. Mange kjenner seg nok igjen her.

Dagen etter tok August telefonen og slo nummeret til Thur.

Hei det er Thur.

Det er August her. Tenkte på om du kunne stikke over en tur så kunne vi få snakket litt om denne boka om Skogvokteren.

Det kan jeg svarte Thur, når vil du at jeg skal komme?

Lisa tenkte på middag kl 3 i ettermiddag. Kunne det passe deg?

Det går fint hørte han Thur svare. Min adresse er …. så det er ikke vanskelig å finne frem.

Oi, vi er jo nesten naboer da, hørte de Thur svare.

Så adressen din på visittkortet, og tenkte på det.

  • Jeg kommer, svarte Thur.

Klokka nærmet seg 3 og Thur tok sakene sine og beveget seg av gårde til August.

Det ringte på døra og utenfor sto Thur med en liten dataveske. Tok med denne jeg i tilfelle jeg skulle notere noe.

Godt det, vi må vel prøve å få til noe om dem.

Etter en god middag og ved kaffen begynte de å prate om Hans og Rudi. Thur fikk se noen bilder også som han ville kopiere. De var et veldig fint par må jeg si, har aldri hørt de har hevet stemmen oven for hverandre. Livet deres var meget harmonisk og nøysomt. På skolen kunne vi ungene merke noen ganger at det kunne være litt knapt med penger, særlig mot slutten av lønninga. De visste oss det aldri. Lisa har notert en del om dem slik at du har litt å starte med. Jeg regner med at du vil skrive dette på en annen stil enn hva jeg gjør.

Ikke sikkert det, å bruke Hans og Rudi sine ord er jo også veldig fint da, sa Thur.

Sola begynte å gå ned over åsen, og Thur måtte vel tenke på hjemveien.

Da skriver jeg et notat og så kommer jeg innom med det så kan dere få lese det.

  • Flott, sa Lisa. Da har vi en avtale om det.
  • Ringer når jeg har et forslag jeg.

Thur gikk ut på gaten og var på vei hjem.

  • Det var en hyggelig ung mann, sa Lisa.
  • Ja, sa August, synd vi ikke har hatt noen kontakt med dem. Jeg sitter og tenker på hvem som var faren hans, men kommer ikke på det. Jeg må spørre han når vi møter han igjen.
  • Thur virket jammen veldig grei. Han har satt seg inn i mye om lokalmiljøet tror jeg. Det beste av alt, er jo at han er singel, smilte Lisa.
  • Å ja, sa August.

Jeg tror han har et par bøker som handler om historien rundt her. Mener vi har en av de i bokhylla.

Det har jeg ikke tenkt på, sa August. Lisa gikk og fant boka.

Her er den. Den handler litt om området her på 1900 tallet ser jeg. Det er en del navn her som vi kanskje kjenner på stedene.

Jeg innbiller meg om at vi får mer kontakt med han etter hvert som tiden går.

  • Husker du disse stedene som vi besøkte i Skogen for en stund siden? Vi har jo noen slektninger der inne. Kunne ha lyst til å ta en tur jeg.
  • Å, ja det gjør vi. Vi tar en tur til helgen om været er bra. Fjellstua er jo et spisested som serverer middag så vi kan jo spise der.
  • Flott da tenker jeg ikke på middag den dagen, lo Lisa. Vi reiser en tur innom Lia og Stykket også. Kunne vært fint å bli litt kjent med dem. De er jo tross alt slektninger. Vi har flere der inne sies det.
  • Hvorfor har ikke vi noe der inne? sa Lisa.

Vi har jo hatt Skogvokterboligen på en måte. Det har vært nok for meg. Om det ikke ligger helt i Skogen så ligger det jo på grensen. Nå vet jeg ikke. Vi har jo det fremdeles, på en måte.

  • Sant det, sa Lisa, vi kan jo spørre når vi er der inne hos dem.
  • Det gjør vi, er redd for de er dyre og populære.

Søndagen kom med fint vær, og sola skinte fra blå himmel.

  • Rart, sa Kristian, skulle tro vi hadde avtalt med værgudene.
  • Har ikke du direkte linje? Sa Lisa og lo.
  • He, he, skulle tro det.

 

 

Lisa og August på tur.

Turen opp i Skogen gikk over all forventning. Det var blitt fin vei opp der nå. Bom på veien var det. Det var en grei ordning for da ble jo veien holdt vedlike.

De begynte å nærme seg Lia. Der stod det en bil men ingen var tilstede. De parkerte og gikk etter lyden. Det hørtes ut som det kom prat og latter fra Stykket som lå rett ved siden av.

  • God dag og god dag, sa August. Dere vet kanskje hvem vi er?
  • Jepp, svarte Solveig, vi har sett dere før og vi må kondolere. Vi var i begravelsen til Hans også. Dere er jo tross alt noe av slekta vi har sammen. Vi prøver å komme i kontakt med alle rundt omkring.
  • Vi kom i kontakt med Else og Thur, de er jo etterkommere av Hansen som bodde her og hadde butikken her inne, er det noe mer drift på den forresten?
  • Vi håper på at butikken blir åpnet igjen, sa Lars. De holder på med oppussing der.
  • Vet dere om det er noen Torp her inne som man kan få kjøpt nå? sa August.
  • Tror kanskje inne ved Småvann, kan det være noe. Det ligger mange Torp der inne som ikke er gjort noe med, vi kan jo reise inn og se, sa Lars.
  • Men nå er det litt kaffe og boller først, sa Solveig. Så kan vi ta en tur hele gjengen.

Bollene til Solveig er helt perfekte. Det smakte godt her ute. Etter mye skravling så reiste de innover til Småvann. De kom over flere Torp som var til salgs. Eiendomsmegleren var der inne også så de fikk et prospekt på de stedene de ønsket.

  • Kanskje det kan bli Torp på oss, sa August til Lisa.
  • Å ja, dette her ser fint ut, sa hun. Passe utsikt over vannet og de andre Torpene. Ikke langt fra veien var det heller. Og så er det innlagt vann og kloakk her. Det koster jo litt mer enn det andre vi så på men der må vi ordne med vann og kloakk, sa hun.
  • Tror det blir slik at vi må koble oss på i den nærmeste fremtid, sa Sonja. Vi måtte gjøre det. Det er deilig å ha i orden da.
  • Må en tur i banken i morgen først, sa August. Pengene er der men må jo sjekke opp dette. Vi skriver på med forbehold vi, om det er ok?   
  • Det er det, sa eiendomsmegleren. Da reserver du det også. Jeg må bare be om et lite kausjonsbeløp på 5000kr om det er ok for dere?
  • Helt greit, sa August. Jeg kan forstå den. Tenkte jeg ville spørre om det.
  • Det kan jo være fort å skrive og bare gi blaffen.

Så fort den saken var ordnet fikk de nøkkel og kunne se enda mere på «Toppen» som det sto i papirene.

  • Det finnes noen gamle papirer på det som dere får siden. De ligger på kontoret nede i byen.
  • Vi kan jo avtale med et møte når dere kommer ned, sa eiendomsmegleren.
  • Det gjør vi. Stikke bare innom banken og snakker med Vold og så er vi i gang.
  • Høres veldig bra ut, sa Eiendomsmegleren.
  • Gratulere, sa Kristian, dette gikk jo fort.
  • Vi har snakket litt om det og siden vi liksom hører til her i Skogen så må vi passe på synes jeg.
  • Nå er jeg glad, sa Lisa, dette blir noe for barn også. August trenger et sted å reise til og dette er helt passe for oss.
  • Tenkte vi skulle spise middag på Fjellstua, sa Lisa.
  • Da er dere flere, sa Sonja. Vi tar ofte en tur på sparket vi. Synes det er godt å komme ditt en tur og spise.
  • Spørs om vi har råd nå, sa August og flirte.
  • Som ny innvåner av Skogen må jo dette markeres.

De reiste til Fjellstua alle seks. Der fant de ørret middag og agurksalat som hovedrett. Sjokoladepudding med krem til dessert.  

  • Da tar vi kaffe hos oss, sa Sonja.
  • Vi forstyrer jo dere veldig i dag da, mente Lisa.
  • Vi har ikke noe spesielt fore så helt fint å bli kjent med dere. Det er mere interessant skal jeg si dere. Vi må jo prøve å bli kjent med flest mulig. Vi må snakkes litt nærmere da vi registrer alle slektningene i et slekts program.
  • Det hørtes positivt ut, vi er så glade for det. Har dere hatt noe kontakt med Else og Thur forresten?
  • Nei, vi har bare hørt om dem. De var i begravelsen til Far, sa August.
  • Han skriver litt for oss nå om Skogvokteren.
  • Har hørt om han og har hørt han skriver bra, sa Sonja.
  • Da går jeg inn og fikser litt kaffe, sa Sonja. Jeg har ei kake som jeg hadde med opp denne helga. Forstår ikke hvordan man venter på at det dukker opp noen, sa hun.

Sonja, Solveig og Lisa gikk inn. Sonja ville vise hvordan de hadde det på Torpet. Mannfolka gikk og tittet litt på de andre husa.

De drakk kaffe og koste seg, de snakket i vilden sky. Et nytt samarbeide var startet.

  • Dere tar med dere tannbørster neste helg så tar vi et helgemøte.
  • Regner med dere er med på en liten fest her inne. Det blir ikke så mye alkoholfritt øl kan du si. Og så lo, Lars. Vi pleier å ta med oss det vi ønsker av drikkevarer. Mat pleier fruene å ordne med. Vi må dele noen internettadresser så vi kan kommunisere med hverandre.
  • August ga Dem et visittkort så da kunne de sende med invitasjon.
  • Husk at her inne ligger alt klart når det gjelder internett. Regner med at du også er litt avhengig der, sa Lars.
  • Oi, innrømmelse? Flira Solveig.
  • Uff da, vi er vel det de fleste av oss på en måte, mente Lars.
  • Vi snakker ikke så mye om det, sa August.
  • La oss nå ha det litt hyggelig da, sa Sonja.
  • Det stedet som ligger ved det tjernet» Damstua» het det vel. Hvem er det som eier det egentlig? Spurte Lisa.
  • Det er jeg som eier det, sa Kristian. Vi bruker det som gjestestue. Det er en del som må gjøres der. Det er innlagt vann der men ikke klosett. Det er en god gammeldags utedo i uthuset der. Skal vi bo der må vi sette inn klosett. Derfor bruker vi det som gjestestue bare. Vi har ikke tenkt å selge det ennå. Nå har dere fått et kjempested der inne. Det er jo ikke langt dit, tar vi snarveien innover er det vel ti minutter å gå. Femten om natta heter det, og så lo han.
  • Da forstår jeg dette med alkoholfritt øl ja.
  • Overnattingsplass har vi til dere. Vi ordner det. Ta med sengetøy så slipper jeg det, sa Solveig
  • Tenkte jeg skulle spørre, sa Lisa.

 

De takket for seg og reiste hjem.

 

  • Dette ble en dyr tur gitt. Tenkte bare på en

liten tur i dag og nå sitter vi som lykkelig eier av et Torp.

  • Dette tror jeg du har godt av å få som avveksling August, sa Lisa. Du har alltid noen som vil hjelpe deg her. Vi får ta tak i alle som vi kan bruke. Tror vi fikk det billig også.
  • Jeg er jo så kjent med hus om hva som er bra eller dårlig men dette så da veldig bra ut. Her får vi det bra sammen. Det skal bli godt å komme vekk fra blokka i helgene og kanskje man bor der stort sett i lengre tiden om sommeren.
  • Gå ned til tjernet å fiske litt må vel være mulig også. Det så ut som det var ei brygge der. Båt vil jeg ikke ha. Det blir for mye stress synes jeg.
  • Nå kan du drømme om dette, sa Lisa. Du trenger dette, det vet jeg.

 

Dagen etter var turen i banken til Vold.

Han synes det var greit å snakke med Vold om papirene. Du har da penger nok sa Vold, du behøver jo ikke tenke på lån. Men jeg kan anbefale deg byggelån så er alt lettere for deg.

  • Det var noe med dette jeg ville snakke om, sa jeg.
  • Jeg ringer etter eiendomsmegleren med en gang jeg. Han har sikkert papirene i orden. Når
  • jeg går inn og ser på skjøtene tilbake i tiden, her har det alltid vært rene og pene oppgjør hele tiden. Ingen heftelser på dette stedet. Skriver ut et eksemplar til deg jeg.
  • Jeg takker og bukker.

Litt etter kom eiendomsmegleren inn av døra. Han smilte bredt og håndhilste på dem begge.

  • Se det ja, her sitter det en kar som gjerne vil ha seg et fint sted på Skogen, sa megleren.
  • Ja, sa jeg, det ser ut til å være et veldig fint sted. Ser ut som det er godt vedlikeholdt også.
  • Jeg fikk inn et bud i går kveld på stedet. Det lå litt høyere i pristilbud, så du gjorde bra i å binde tilbudet, sa megleren.
  • Jeg er veldig glad for dette jeg gjorde i dag. Nå kan vi reise ditt om vi vil en helg eller noen av de andre kan få låne det en helg.
  • Nå, skal vi se, sa megleren. Skriv under her og her så er vi i mål. Vold skal ta seg av tinglysningen sa han. Du ville ha et lite byggelån forsto jeg også. Da er du i trygge hender. Da må jeg takke for handelen og gå videre. Jeg har det litt travelt i dag.
  • Vi får ta en kopp kaffe når jeg får papirene tilbake, sa megleren.
  • Det gjør vi, sa August.

Snart var August ute på gaten igjen og han var så glad. Dette må feires i dag tenkte han. Gikk innom bakeren og kjøpte ei kake. Lisa blir vel litt sur på meg men det får stå sin prøve. Han tok telefonen og ringte til Lars og Nils og ba de å stikke over en tur i kveld, ta gjerne med dere Ida og Astri, sa han. Han sa ikke noe mere. Snart var han hjemme og tenkte på en liten overraskelse til Lars og Nils.

Ut på kvelden ringte det på døra og utenfor stor Nils og Lars med familie.

  • Du hørtes så hemmelighetsfull ut så vi valgte å komme alle.
  • Jepp, sa Lisa, Hun bar inn kaka. Gubben har vært og handla i dag.
  • Oi kjøpekake, dette må være alvorlig, mente Astri.
  • Det er det, sa August.
  • Tar et kakestykke så skal jeg finne noe her. Ikke sett i halsen da, sa han.
  • La oss nå få se, sa Ida. Hun er vanligvis veldig stille av seg.
  • August la et bilde på bordet, dette er fra Skogen, og dette stedet har vi kjøpt i dag, sa han.

De ble sittende som noen spørsmålstegn.

  • Har du kjøpt det? sa Nils, nå tuller du.
  • Her er skjøte, sa August.

De kastet seg over det mens, kaka satt nesten fast i halsen deres.

  • Der var de vakkert, sa Lars. Har sett bilde før på en brosjyre, mente han.
  • Gratulere, fikk de stotret frem alle sammen.
  • Praten gikk som bare det og August måtte ta frem en liten en også. Dette må jo krympes mente han.
  • Jeg har tenkt på det samme, sa Lars. Det er noen flere flotte steder inne ved Småvanna etter hva jeg har fått rede på.
  • Ja, sa August det var flere som var til salgs men vi falt for dette.
  • Vi kan da ikke være dårligere i mente Nils, snakker med eiendomsmegleren i morgen så kan jeg få avtalt en tid.
  • Jeg vil bli med, sa Lars. Tenk om vi alle kunne få et sted der oppe alle sammen. Det kunne vært gøy.
  • Dem spør ikke oss Ida, sa Lisa.
  • Jeg har snakket om det tidligere jeg, sa Ida. Så jeg har håpet i det lengste.
  • Så du øynene deres når dette ble nevnt? sa Lisa.
  • Ja, de lyste som stjerner. Må jo le litt av disse guttene også.
  • Skål, for en hyggelig familie vi er, sa Ida. Ikke mange har det som oss det er jeg sikker på. Jeg har bestandig vært litt rolig av meg, sa hun men jeg er egentlig litt nervøs og forsiktig av meg. Jeg har tapt mye som jeg ikke har vært med på sammen med dere. Håper vi kan få tatt igjen dette nå. jeg gleder meg veldig og så gikk hun rundt og klemte alle sammen.

Ida var en person som ikke hadde direkte funnet seg til rette. Hun var åndelig, spirituell og drev med alternative ting. Hun hadde ikke hun hadde ikke vært den som hadde stukket seg frem og var en ensom person. Hun visste vel også at noe av at hun ikke traff helt i sine tanker var at der de bodde var det liten mulighet til å drive med noe særlig med trommer og spirituelt arbeide. Hun måtte til nabobygda å gjøre dette. Hun visste at flere i bygda her hadde interesse men di torde ikke stå frem. Hun visste også om ei trommegruppe som reiste inn i skogen ved fullmåne men det var bare gutter så hun ville ikke henge seg på. Selv om de gjerne ville ha henne med. Hun synes at når man var gift og hadde barn kunne man ikke dra ut i skogen ved fullmånen uten at mannen var med. Dette var en ønskedrøm å kunne få til. Nå hadde hun kanskje Lisa til å bli med seg på deres torp nå. Lars og henne har vært litt på utkikk etter et torp. Kanskje det skjer nå.

  • Vi har lurt veldig på hvordan vi skulle greie å få snakket med deg. Nå har du åpnet deg. Dette gjorde veldig godt for oss, sa Lisa.
  • Skal vi ta en liten tur opp bare vi jentene til første helgen vi er kommet i orden, sa Lisa.
  • Å, ja det gjør vi, sa Ida.
  • Vi tror vi tre har godt av dette, det har liksom ikke vært plass til det tidligere.

De viste seg å være fem Torp som var til salgs der inne. Alle lå i nærheten av hverandre. Megleren kunne komme opp dagen etter som var en fredag så kunne du se på dem.

Slik ble det to Torp til som ble solgt. De lå ikke mange metere fra hverandre. De som bodde der inne ble så glade når disse Torpene ble kjøpt. Det viste seg at de kjente jo dem fra noen butikker i byen. Det ble ei lita grend nå med kjente folk.

August og Lisa hadde nok fått det fineste av torpene. Det var nok pusset mest opp. De andre manglet tilkobling av kloakk. Vannet var ei utekran fordi det manglet kloakk.

De 3 familiene sto der og så ut over Småvann og torpene som var til salg. De plukket ut de torpene som de gjerne ville ha og skrev til megleren.

  • Når jeg står her kan jeg forstå Skogvokteren snakket om sitt rike. Det er jo så vakkert. Småvann like i nærheten. Fjellene i bakgrunnen. Skogen ligger rundt oss som et teppe. Dette er vakkert, sa Ida.
  • Da var det bare en tur ned på kontoret til megleren og banken for å få dette i orden, sa Nils.
  • Jeg har sendt han melding, sa Lars. Dette må vi bare sikre oss.
  • Jeg tok opp et lite byggelån som ble anbefalt av Vold å gjøre. Tilslutt ville han gjøre om alt og gi oss evt et lån om vi trengte det.
  • Vi gjør det samme, sa Lars. Godt å ha litt å flyte på.

megleren ringte og ba dem sette inn et depositum på en konto som August hadde gjort.  Det merker dere med nr 36 og 37. og dere velger da de nummert dere ønsker. Nummeret er husets nummer. Det er det enkleste. Så sender jeg dere en bekreftelse etterpå.

Pengene ble overført omgående og megleren bekreftet salget og han skulle komme innom med papirene når de var i banken.

Tirsdagen møtte alle opp i banken og underskrev papirene.

  • Maken til sammensveiset gjeng, sa Vold. Den samhørigheten som dere har skal man lete lenge etter. Dere ligner på Hans og Rudi alle tre. Dere kommer fra noen staute og fine folk. Jeg må si jeg er glad for å kjenne dere. Jeg må jo gi det samme tilbudet til dere som jeg gjorde til August.
  • Megleren kom inn av døra og hadde med seg papirene. Dette var litt av en gjeng, sa han. Sjelden har jeg vel møtt noen som dere.
  • Da får jeg ønske dere lykke til alle sammen, sa han og tok dem i handen.
  • Tenk at nå har vi torpene ved siden av hverandre, sa Nils. Vi er jammen heldige tror nå jeg som har fått til dette. I morgen er første turen for oss alle.
  • I dag kommer dere en tur til oss alle sammen, sa Ida. Nå vil jeg lage middag til oss alle, det har jeg aldri gjort før. Å hvor jeg gleder meg.

Ida kastet seg i armene på Lars og gråt av glede. Jeg er så glad. Tenk å få et eget sted der ut i mystikkens land.

  • Så, så, sa Lars, jeg vet du har ventet på noe slikt. Jeg er også veldig glad. Endelig kan du få utrettet det du ønsker deg mest.

Om kvelden stod det to par utenfor døra og ringte på. De ble ledet inn i ei stue hvor det brandt på peisen. Det var tusen lys rundt omkring. Rolig og flott musikk med panfløyter hørtes i høyttalerne. Bordet var dekket så flott med levende lys som ellers i rommet. De ble stående å måpe. Dette hadde de ikke forventet.  Nå ville Ida endelig vise hva hun kunne. Kyllinggryten sto og godgjorde seg mens risen ble kokt. Det ble servert vin til de som ville ha. Alle ville jo det. Ida fikk denne kvelden utrykt seg slik hun skulle ha gjort for noen år siden. Hun hadde vært gift nå med Lars i tre år. De giftet seg i stillhet på rådhuset. Ingen visste om det.

  • Jeg må innrømme at jeg kjenner ikke Ida igjen jeg, sa Lars. Hun forandret seg så veldig på noen få timer.

Både Ida og Lars hadde vært gift før. Ida hadde en datter som het Tilde som var 10 år gammel. Nå for 2 år siden hadde de fått en gutt sammen som het Tor. De var et meget sammensveiset par og likte naturen begge to. Ida hadde følt seg litt utenfor fordi hun hadde det livssynet hun hadde og blandet seg ikke med de andre i selskaper. Hun ble på en måte blitt tatt for en einstøing å være. Lars hadde jo forstått henne og godtok dette. Han hadde også prøvd å finne et slikt sted på Skogen men hadde ikke greid å finne det. De hadde ikke vært ved Småvann så dette ble glede.

Etter noen drammer begynte alle å bli i veldig god form og da kom det frem mye vedrørende alle sammen. Det var bare disse voksene som var der, ingen barn var og kunne forstyre dem nå. klokken nærmet seg tre om natten da sa Lisa som liksom skulle være litt fornuftig. Kanskje vi skulle bryte opp etter en meget hyggelig kveld.

De ruslet hjem igjen alle sammen men de hadde fått ei ny dame inn i flokken.

Dette var meget godt mente de alle sammen.

 

 

 

Skogvokterens rike.

Da blir det en sammenkomst ved grava i morgen før vi reiser oppover, mente Lars. De hadde bestemt seg for å reise opp alle sammen denne gang.

De møttes der alle sammen og plantet hver sin lille blomst på grava.

Da er det bare å fortelle hva vi har gjort mente Lars. Ida var vel den som passet best fordi hun var noe alternativ av seg. Hun hadde liksom holdt seg litt i bakgrunnen alle disse årene og alle lengtet etter på få bedre kontakt, det hadde de nå fått for to kvelder siden. Ingen var kjørbare på den lørdagen etter.

Turen gikk oppover etterpå og hva den ville gi kan jeg her prøve å formidle.

De satt etterpå og snakket til langt på natt før de gikk og la seg hos August og Lisa. Det ble jo den første overnattingen her. Damene var stor fornøyde alle sammen. De fikk jo krympet stedet og var nok ikke kjørbare for en stund ut på neste dag.

  • Så moro har vi ikke hatt det på lenge, sa Astri. Jammen på tide å bli kjent med Ida.

Ida hadde jo ikke vært i familien mer enn 5 år. Hun hadde Tilde fra før men Tor var sønn til både Ida og Lars. Det tidligere forholdet fikk de nå litt mer greie på. De trengte denne turen.

August hadde ei datter Sandra og en sønn Tom. Sandra hadde jo Lille Rudi og lille Ole også nå. De hadde ikke lyst til å kalle han opp etter Hans. De synes det var litt tidlig og så hadde de jo Rudi.

Nils og Astri hadde også to barn Solveig og Markus.

Det kunne fort bli flere barnebarn, da alderen på barna var jo snart 25 år. Alle sammen var på vei oppover denne dagen for å se hva som var kjøpt.

De ble enig at det så veldig bra ut. Og de ble jo så glade alle sammen. Tor og Tom hadde nok ønsket seg en båtplass men det skulle de fine ut av.

  • Da skal vi ta litt mat alle sammen hos oss sa Lisa. Vi har mat i kjøleskapet. Vi finner ut litt mens dere setter frem stoler og bord, sa hun.

Lisa og August hadde tatt med seg mat for de hadde jo kjøpt stedet noen dager før og viste hva som var der.

  • Herlig, sa Ida, her kan jeg sitte med tromma mi og spille ved fullmånen uten at noen bryr seg med det. Dette blir godt.

Det gikk en måneds tid og alle hadde funnet seg til rette. Stedet ble bare bedre og bedre. Ida blomstret opp her oppe. Hun hadde flyttet tromma si hit ut og bestilt seg en til. Hun måtte ha en hjemme også. Hun var blitt en helt annen Ida enn den hun var nede i byen. Hu snakket til og med om å lage kurs her ute i villmarken over et par dager. Det vil bli så vakkert mente hun.

Sommeren gikk og de begynte å få rigget seg til med litt av hvert. Dette hadde vært givende for de alle mente de.

  • Lars kom et forslag nå. Jeg vil foreslå et navn på stedet vårt her inne jeg. Jeg har gått og tenkt på det litt. Nå ligger våre Torp litt for seg selv og jeg har lyst til å kalle dette stedet for «Skogvokterplassen». Vet ikke hva dere mener.
  • Har vært inne på tanken jeg også, sa Nils. Er det noen som har noen andre forslag?
  • Tror vi kanskje må søke Skog styret om det om vi vil ha noe skilt. Vi går først og spør de andre tre Torpene her inne om hva de mener. Det er jo er Torp som ikke er solgt også.
  • De andre syntes det var et fint navn og når de hørte begrunnelsen var de glade. De visst jo hvem Skogvokteren hadde vært. Alle hadde liksom kjent han.

Skogstyret sa ja med en gang. Det måtte bare gjøres litt formelt. Når alt var i orden reiste August inn på Bygdetunet og fikk snekkeren der inne til å lage et skilt med «Skogvokterplassen» på.  På høsten ble de samlet til en høstfest der inne. Den ble nok litt i det våteste laget. Ingen av de der inne tok noe skade av det. Alle ble jo godt kjente med hverandre. Nå var også et Torp til solgt. Da var det bare to til.

Frua som nettopp hadde flytt inn i det siste Torpet kom på besøk til Ida en ettermiddag. 

  • Har du Ida merket noe her inne?
  • Det er voldsomme energier her inne. Meget gode. Jeg stor trives her.
  • Det var ikke det jeg mente, sa hun, har du hørt det spøker her inne?
  • Nei, sa Ida, vet jo at det har lett for å vandre noen sjeler på slike steder.
  • Hun som de sier går igjen her, er ei ung jente, hun går ofte på en bestemt vei her inne og synger. De kaller henne Vise Versa.
  • Har ikke merket noe tror jeg. Alt her inne er jo så nytt så det har ikke vært i mine tanker, sa Ida.

 

Utover høsten begynte de å komme i orden. Det var blitt en fin klikk der inne nå. alle seks som hadde kjøpt et sted der inne var fornøyde.

De fikk en graver til å grave ei grøft til vann, kloakk, og strømmen. Da fikk de ned disse ledningene som gikk i lufta. Det samme gjorde de andre og da ble det en god pris på graveren. Nå hadde de vann i kjelleren og stoppekran. Da kunne de få en rørlegger til å legge frem til kjøkkenbenken midlertidig.

Vold hadde kommet med et regnskap til dem. Han måtte ha kontraktene i orden før neste år. Det ble et greit oppgjør. De ordnet med et lån alle sammen. De fikk denne kontrakten med kjøpet og et realt lån. Her ville de få nok til å gjøre i stand og fikse på det som skulle til neste år. De ville få det meget bra etter dette oppgjøret.

  • Du snakker sa, Nils. Ikke dårlig å ha en slik bankforbindelse som vi har. Nå sitter vi med hus og et torp og har penger i banken. Hvis vi nå velger samme leverandøren på kjøkken og baderom vil vi oppnå en del rabatter.
  • Dette var ingen problemer. De brukte jo samme firma og de kjente jo til de som drev dem.

Rørleggeren var ute der og tegnet og ga dem priser. Varene ble kjøpt inn og levert. Elektrikeren hadde startet, han måtte jo få inn noe nytt sikringsskap. Han fikk ordnet strømmen før vinteren satt inn. Rørleggeren leverte varene men måtte vente til våren. Det ble for mye arbeid for han.

Bladene på løvtrea begynte å gulne og falle av nå. sist søndag var det begynt å bli litt is på sølepyttene.

De lukket alle vinduer og låste dørene og pakket tingene sine.

  • Vi får legge en plan for neste år når vi kommer hjem. Vi har jo god tid til det i vinter.
  • Nå skal vi bortom Kristian og Lars og se om de er der ennå.
  • De kjørte bort og fant ut at der så det stengt ut. Vi får ringe og høre med dem.

 Om vinteren er det bare en parkeringsplass som er brøytet. Det er bilvei til Fjellstua og bygdetunet.

Det har vært snakk om en felles innsamling til denne snømåkinga. Det har vært sendt ut skriv om å få ordnet med det til neste år. I år får det holde med å ta skia fatt.

Det ble noen fine skiturer innover. Påsken ble det en tur på ski, det var litt mye snø ennå til å komme frem. De hadde jo ved og vann på hytta. Lisa og August koste seg veldig der inne. Dette er livet pleide August si når han likte seg.

Det ble fullt på de andre torpene også. Påsken var en solrikpåske.

De fikk besøk av Kristian, Sonja, Lars og Solveig også. Det ble høy stemning der borte. De hadde jo med seg litt å kose seg med på disse høytidsdagene.

14 dager etter påske var veien farbar og bilene var igjen i bruk. Alle sammen hadde jo funnet ut hva de trengte og satt i gang med å arbeide med det. Vi var nå kommet frem til slutten av juni. St. Hans hadde nettopp vært. Det hadde vært bålbrenning på stranda hos Larsen. De hadde samlet til bål der lenge. Kommer jo tross alt litt drivved her inne også.

Det nærmet seg fullmåne og Ida gjorde seg i stand til å sitte å følge med på månen og tromme. Hun satt seg på den lille brygga som var der og trommet. Hun var alene om dette så det var ikke så morsomt. Det viste seg at det var to til der som hadde interesse for dette. De hadde ikke tromme men de kom til og var med. Det begynte å bli et lite miljø for dette der også.

Det var så stille og godt å sitte der og bare meditere og snakke litt sammen. De fikk jo ut mye av hva de tenkte på.

Rørleggeren hadde vært på torpene og koblet vann og kloakk. De hadde fått laget et lite bad også. De trengte en dusj, klosett, og tilkobling til kjøkkenet. De fikk også montert frostfri utekran.

Dette ble luksus mente dem. Litt må man ordne seg. Graveren hadde vært der igjen og pyntet på gjengravingen som hadde sunket litt. De plantet litt lyng og sådde litt grasfrø, innen et par år så man ikke stort til dette mer.

Det ble en del arbeide med noe snekring og maling denne sommeren. De satt opp noen smågjerder også.  De ville gjerne markere området. De fikk fatt i honbord som de bygde gjerde av. Torpene ble så fine.

Til vinteren hadde de fått en ordning med en brøyter. Så lenge det var greit ville de få måkt vei. Dermed kunne de reise opp hele vinteren her inne. Det var ikke så langt fra veien til Fjellstua så det ble en brukbar pris for dem.

Ida var ute sammen med noen venninner og  hadde kurs og tromming under fullmåne. Hun kunne nå bidra litt til felleskapet sa hun. Lars synes det var fint hun tjente noen penger. Hun satt opp et ønske om bålplass og en falsk brønn på eiendommen. Det hadde jo vært brønn på eiendommen deres og den ville Lars bygge opp. Det som var i dag var jo bare en steinhaug.

Uthuset skulle også repareres og de håpet jo på at det kunne bli en liten garasje i den.

Alle disse tre torpene ble ganske like. De hadde fått fikset opp og endelig denne sommeren så ville Det bli mest rødvinkos på terrassen ville de tro.

 

 

Fullmånen.

Ida og tre venninner reiste opp for det skulle være fullmånen i mai.  De tente bål og satt deg i en sirkel rundt dette bålet. De ville tromme i kveld.

Vise Versa hadde det blitt mer snakk om nå. hun var i grunn ikke så mye der inne. De merket henne andre steder på Skogen. Solveig og Astrid hadde også funnet turen bort. De tok med seg litt å kose seg med også. Nå ville de også prøve dette de hadde hørt om. Det å kunne kjenne månens sterke energier. Månen krabbet over fjellkanten og sendte sine stråler ned på dem.

De fikk en energi kikk som de trodde ikke var sann. Herlig var det å kunne kjenne dette komme.

Hadde de hørt etter denne kvelden vil de ha hørt trommer også fra et annet sted i Skogen. De var så opptatt med seg selv at dette merket de ikke.

Ida var i sitt ess nå i kveld. Hun ville tromme så mye som mulig. Klokken ble godt over midnatt fant de ut at senga var nok best. Helt edrue var de nok ikke når de tuslet inn i hytta.

Dagen etter var det rolig i hytta. Det ar ingen som skulle tro at det hadde vært tromming og liv der dagen før.

Frokosten ble nærmest lunsj den dagen. Det var slik det skulle være mente Ida. Etter en slik dag ville de alltid ha en god og rolig stund.

Sola varmet så godt i solveggen når Lars kom kjørene. Han skulle opp for å e hvordan det hadde godt. Ut av bilen stormet Tinde og Tor, de var helt yre for å hilse på Ida som hadde vært der alene uten dem.  Det var en litt trøtt gjeng som satt der og solte seg. Solveig og Astrid hadde reist til Torpet sitt. Det lå jo tross alt ikke mere enn 10 minutter med bil å kjøre.

Det var så rolig. Plutselig hørte de Gjøken gol i det fjerne. Det livnet litt opp. Lars hadde startet på middag og ville servere den. Han ville jo ha lit mat selv også. Tinde gikk ned til Småvann med fiskestanga si. De kunne se det vaket fisk der. Myggen svermet over vannet og laget et spetakkel av summing som de fleste ikke liker. Hun dro opp 3 store fine ørreter som hun sløyet og tok med seg. Hun hadde lært seg dette. Skal man fiske så må mann lære det mente Lars. Hun var glad for å kunne lære disse gamle tingene.

Snart var det middag. Det ble nok pølser i dag. Lars synes det var greit å lage. Han var ikke den store kokken sa han. Tinde tente opp i bålpanna og satt seg der. Hun ville også ha tromme sa hun. Hun tok i dag en kjele som hun slo på i stedet. Hun tenkte dette ville gjøre slik at hun snart fikk en også.

Ida gikk inn og hentet tromma si. Ga den til Tinde.

  • Nå skal du få låne denne litt, sa hun.

Tinde tok imot den med stor ærbødighet. Dette var stort å få låne tromma. Ida hadde merket seg at Tinde viste tegn til det Spirituelle i seg. Det var nok nå på tide å ta en prat med henne.

Tinde smilte bredt, hun hadde aldri turt å spørre om dette. Tromma er hellig for den som eier den. Hun følte seg meget ærbødig der hun satt.

Tromma begynte å synge så vakkert der hun satt Ida ble helt betatt av dette. Hun begynte å danse på brygga.

  • Reis deg opp med tromma, sa Ida. Dans med meg.

Tinde reiste seg og det ble en voldsom reaksjon med tromming. Snart falt Tinde inn i transe og falt i gulvet med tromma. Ida så forfjamset ut. Dette hadde hun ikke opplevd før. Etter noen minutter reiste Tinde seg og forsto ingenting. Dette var voldsomt. Dette hadde jeg ikke ventet meg.

  • Du beholder den tromma du Tinde, sa Ida. Den har tydeligvis ventet på deg. Jeg har jo ei ny tromme hjemme som jeg tar med neste gang.

De ga hverandre en klem.

  • Hva skjer? sa Lars som kom gående.
  • Tinde er nok mer klar til dette enn jeg hadde trodd, sa hun. Gled deg til neste trommekveld. Nå skal du gjøre følgene. Hun kom med et rituale som hun skulle gjøre. Etter dette bør du ikke låne bort tromma di. Den eneste som skal kunne røre den er trommemakeren g jeg som er dens eier. Nå skal du betale meg litt for den. Ikke penger, dette blir vi enig om. Da er du eieren.
  • Det gjør jeg så gjerne, sa Tinde som fremdeles var litt omtåket.

 

  • Nå spiser vi før vi reiser ned, sa Lars. Han hadde laget mat mens de holdt på med trommingen.

         

 

Dette er bokas siste side.

Dette er bokas vanskelige side, her skal vi fortelle litt om handlingen.

Boka inneholder en skildring om to gamle mennesker gjennom et langt liv. Han jobbet i skogen og hadde vel ikke så mye å rutte med. De var fornøyd med det lille de hadde.

Når jeg sitter og leser disse ordene jeg skriver finner jeg ut at det mangler jeg jo masse. Vi kan aldri få med oss alt. Vi må holde oss til det enkle som vi opplever av glede. Sorg er det nok av allikevel.

Regner disse 2 som mine aner fra Finnetiden i familien. Hvor vi kom fra, hvor vi kom til dette landet vet jeg ikke. Derfor er ingen navn rette.

Nye tider med Thur i Skogen starter et nytt kapittel i Skogens neste bok.

Dette er nå første boka i en serie om Skogen.

Ta godt vare på hverandre.

God fornøyelse.