Bok 2
Thurs opplevelser
Damstua
Roman
Av
Tore Dahl
Alias
Thur Vandreren

2018

Innledning.

Skogen er et navn jeg bruker på Finnskogen. Jeg har mine aner der og vil med denne serien prøve å skildre det jeg har lært om livet i Finnskogen. Jeg kaller bokserien for «Skogen».
Jeg får tilbud om kjøp av Damstua som er et gammelt Torp og har truffet flere her inne som viser seg å være slektninger. Hovedpersonen er jo meg i virkeligheten. Dette er vel en drøm om hva jeg selv hadde ønsket å oppleve.
Denne boka handler mer om livet her inne for meg.
Alle bøkene handler og dagliglivet til endel mennesker. Det er slik at jeg føler å ha opplevd alt sammen. Lykke til.
Damstua
Sjøen lå stille, det var knapt en krusning på vannet. Fisken vaket i solnedgangen. Små insekter fløy over vannet i små kolonier. Det kunne være små fisk, til litt større som laget virkelige plask etter seg. Noen ender og svaner svømte rundt ved land og lette etter mat. De kom svømmende mot meg for å tigge en godbit av det jeg kastet til dem ute i vannet.
Det lå noen kvister der som jeg plukket opp og laget et lite bål. Ville koke litt vann på kaffekjelen. Snart knitret det under kjelen, det summet en vakker lyd fra kjelen. Kaffekjelen putret og boblet. Så kunne jeg endelig smake på den første kaffen denne sommeren som var kokt på bål. Tja smaken var ikke helt god men grei nok. Det trengtes nok å få et realt oppkok på denne kjelen, for å få smaken på plass. Jeg fant noen steiner og laget et lite sted i bålet, hvor jeg kunne steike litt bacon og egg. Kan ikke få det bedre.
Jeg hadde på forhånd satt opp en liten lavvo som jeg skulle sove i. Sommerkvelden var mild og god, det å sitte ute gjorde en så godt. Snart freste det i steikepanna, egget og baconet godgjorde seg i varmen. Jeg sprettet en øl som lå i vannet til litt avkjøling. Dette var jammen godt etter en lang dag i skogen.
Månen tittet opp over fjellkanten nå. Det var fullmåne og det var nesten så lyst som dagen. Stillheten var å føle på. Mens jeg satt her og spiste kunne jeg skimte noen personer som kom gående mot meg. Jeg lurte på hvem dette var. De hadde på seg lange kapper med hetter. Det var vel en 5 – 6 stykker av dem. De var helt stille der de gikk. De gikk og lyttet, stoppet litt, pekte og gikk videre. Tilslutt var de her ved bålet mitt. Det var noen som var ute for å tromme litt, på denne fullmånedagen. De hadde med seg trommer og lurte på om jeg ville være med dem på litt tromming denne natta. Jeg sa det var helt flott og det vil jeg gjerne. Jeg hadde selv med meg tromme som jeg skulle spille på. Da ingen visste hvem jeg var måtte jeg presentere meg.
- Tromming på en slik kveld ga meg bare godt i kroppen, sa jeg.
Vi begynte å spille på trommene veldig svakt.
- Vi skal ikke skremme naturen, sa de.
Trommestikkene deres var noen kvister med litt garn på for å kunne spille litt dempet. Vi satt oss rundt bålet, en av dem virket som leder og han begynte å slå forsiktig på tromma. Det var en trolsk stemning som oppsto. Jeg følte som at bålet hadde en magisk innvirkning på dem. Slik satt de og spilte til langt på natt. Det gjorde så godt i min sjel denne trommingen. Fikk slike rare rykninger i kroppen der jeg satt og hørte på. Kjente hvordan tromma liksom ristet i mine hender og det laget en indre ro i meg. Det virket som noe av meg begynte å sveve Jeg hadde jo aldri hatt noe slikt i hånda så dette var en ny opplevelse. Det lød så godt inne i meg når jeg gjorde dette. Vi tok en pause og de fortalte at de pleide å ha trommesirkler og tromme hver torsdag på den gamle nedlagte kinoen i bygda. Det kunne være opptil 20 stykker av dem. Når været var fint, kunne man reise ut til dette vannet å sitte ved et bål og tromme.
Nå hadde de sett jeg satt der alene så de hadde lyst til å ta en tur bort til meg. Det var ikke alle som synes noe om denne trommingen deres så de gikk litt forsiktig frem. Jeg virket slik harmløs av meg så de ville gjerne prøve litt i sammen med meg. De var mellom 20 og 25 år og likte dette de holdt på med.
De utforsket naturen og hvordan folk bodde før i tiden. De kunne fortelle om disse torpene som lå her i Skogen som var fraflyttet ettersom de fikk noe annet å gjøre. Dette skjedde for omtrent 200 år siden. To av dem hadde forfedre som eide et torp her inne, de skulle gå videre dit i morgen.
- Du har kanskje lyst til å være med? sa den ene.
- Hvis jeg ikke er til bry så vil jeg gjerne det, sa jeg.
De hadde med seg soveposer så de overnattet ute under åpen himmel. Jeg krabbet inn i teltet og sovnet fort. Drømte noen rare drømmer om folk som hadde levd her i skogen. Det var liksom så virkelig. Det som var rart var at jeg var sammen med de to som var herfra skogen. Dette blir spennende tenkte jeg. Jeg sa ingenting om dette mens vi satt og spiste ved bålet, langt ut på neste dag. Når man ikke kommer i seng blir jo dagen som regel kortere.
Jeg fikk presentert meg som Thur Vandreren, og jeg gikk mye rundt og besøkte steder og skrev litt om dette.
- Jeg tjente så mye at jeg greide meg på å selge små historier sa jeg.
- Oi, det må være interessant å holde på med. Tre av dem begynte å vandre ned til bygda igjen mens vi tre begynte å gå videre til disse plassene de snakket om. Vi ble enig å møtes igjen her ved neste fullmåne og da skulle vi tromme alle sammen igjen.
Etter et snaut kvarter å gå kom vi til et gammalt nedlagt bruk. Arne som den ene het sa, her kom slekta hans ifra. Den hadde innvandret dit for flere hundre år siden. Det lå mye i skogen og i husene her pleide bestemora hans å si. Gamle ViseVersa var ei av de som vandret rundt her fortalte hun. Hun skulle være nedgravd ved ei gammel furu ved en stor stein. Det fortelles at det vokste ikke blomster på den grava. Det fortelles videre at når hun ble gravlagt så tidde alle småfuglene. Det ble så mystisk der da, det virket som noen skrudde av den gode stemningen som var et øyeblikk.
- Det sies at hun vandrer og viser seg her i området. Skulle du være alene og høre en sang, kan være litt svakt, så vet du hvor lyden kommer ifra. Bestemor har sett henne flere ganger. Det fortelles også om skatter her inne i området, men det blir bare ledd om dem. Bestefar påsto at de finnes, men vet ikke hvor. Ville bare fortelle dette så du ikke skulle bli redd, flira han Arne.
De gikk litt rundt og tittet på låven, loftet, og innhuset. Det var en brønn der som det var helt friskt og godt vann i. Knut som den andre gutten het var fra neste torp de kom til. Her var det omtrent likt, innhus, låve, loft og ei smie. Knut kunne fortelle at hans bestefar var en av de bedre smedene i området på den tiden han levde der. Han hadde masse å gjøre ved århundreskiftet, men så ble det mindre og mindre for folk flyttet jo derfra. Det var noen år siden bestefaren hans bodde her. Han døde her for en 30 år siden. De sa det gikk et vindpust over torpet og at lysene på bordet ble blåst ut. Sola skinte fra klar himmel også den dagen. På de to neste årene på hans dødsdag skinte sola fra klar himmel. Han ligger gravlagt på en kirkegård like i nærheten, de skulle ta en tur dit inn ble de enig om. Nå ville de inn og få seg litt mat. Det var lagt strøm inn i huset, de brukte det som landsted. Det var godt her bestandig derfor ville de bruke stedet som et landsted.
- Her kunne vi merke mye liv om natta, sa Knut.
- Særlig når vi var her rundt fullmånetider. I natt skal vi være her og mine foreldre kommer opp hit for å hente oss utpå dagen i morgen. Du kan godt være her du også om du ønsker, sa han.
- Jeg sa takk for det og ville så gjerne være der og se litt på omgivelsene, sa jeg.
- Først skal vi på kirkegården, sa Knut. Vi har det som en gammel regel at vi alltid skal på kirkegården før vi skal overnatte her ute. Vanligvis stopper vi på veien når vi kommer opp. Der borte lå slekta hans fra 1642. De sa det antageligvis var flere som lå der som var eldre. Det var noen kors som man ikke kunne lese navnet på mer og i bøkene var de i grunn ikke nevnt med slektsnavn. Vi satt igjen sekkene og begynte å gå på den smale stien som gikk mot kirken. Når jeg gikk, kunne jeg kjenne hvordan spenningene kom og gikk i meg. Det var fra iskaldt til god varme der vi gikk.
- Arne sa, ikke for å skremme deg, men det tusser av ånder rundt her som vandrer bestandig. Det sies at de kan sees en gang blant. Ingen av de to hadde sett noe så de smilte litt når de hørte det. Stien gikk igjennom skog med furu og gran.
- Det var mye lauvtrær der også kunne jeg se. Noen ganger måtte de hoppe over bekken eller gå forsiktig over den på steiner.
Nesten fremme ved kirken var det ei fin hvit bru som så nymalt og hvit ut.
- Denne er slik bestandig, sa Arne. Det er ingen som vet hvem som maler den. De stoppet litt og så på den og det var et kunstverk. Det var laget rekkverk i trær hvor greinene var spunnet i hverandre. De var grønne av blader så ingen skal si at det ikke var ei ny bru de gikk på. Stokkene som lå over bekken var det spikret, hvite bord som de gikk på. Den var et kunstverk det er sikkert. Jeg tok opp mitt kamera og tok noen bilder av den. Jeg måtte huske dette kunstverket.
Vel fremme på kirkegården kunne vi se en gammel steinmur som gikk rundt kirken som var så hvitmalt og fin.
- Dette er stedets ære og berømmelse, sa Knut. Den skulle alltid være vakker og fin. Det lå en forbannelse på folkemunne. Hvis det ikke holdt stedet pent og ryddig ville kirken brenne og den kunne ikke bygges igjen på dette stedet. Ingen tør sluntre med sine verv her, sa han. Det var ryddig og så nyklippet og stelt der bestandig. Det finnes vel ikke en kirkegård som er mer velstelt enn denne.
Det skinte i gravstøttene som var der. Det var ikke så mange fordi steinene hadde flere navn på seg eller det var familiegraver. De stoppet ved grava til bestefaren og Knut lukte litt rundt blomstene som var plantet der. Knut satt på huk og småpratet mens han gjorde dette. Arne gikk til sine og ryddet litt der. Det var oldeforelderenes hans som lå der. Jeg gikk litt rundt og tittet på noen gamle kors som sto litt for seg selv. Da han prøvde å se på navnene kom navnet Alma og Hansine opp. Det var utydelig men han mente å kunne skimte de navnene. Det sto 1873 på Alma og 1868 på Hansine. Jeg regner med at det var dødsåret deres. Jeg fikk spørre om det. Det vokste noen små flotte blomster ved korset de var små og blå. Jeg kom ikke på navnet på disse så de måtte jeg spørre om. Jeg tok bilde av dem. Knut kom gående mot meg.
- Du ser på de gamle korsa ser jeg, sa han. Det er noe mystisk med dem sa han. Arne kom også. De korsene skal være noen som ikke hadde penger til begravelse slik at de ble gravlagt og så ble det bare satt opp noen trekors av dette. Det var som regel ingen som ville være med på at de var arvinger så kista sto på kirketrappa en dag, den var godt spikret igjen. Så stod det som regel bare et navn på dem. Navnene er ført opp i kirkebøkene, men ingenting mer. Presten ba for de som regel før graveren gravde over dem i grava. Det har vært flere kors her som har blitt fjernet. De råtner opp.
De begynte å rusle tilbake igjen til Torpet igjen ¨Stykket” het det der. Hos Arne het det” Lia”. Dette var gamle navn som sto i gamle papirer. Vel tilbake så de det var flere på tunet. Foreldrene til Knut og Arne var der. De kjørte bil så de hadde kommet veien til torpet. De hadde også vært på kirkegården og sett at det hadde vært noen der. De lurte litt på hvem jeg var som hadde slått seg sammen med guttene deres.
- Jeg er altså Thur Vandreren, sa jeg.
- Se det ja, du er vel en vi har ønsket å få besøk av. Da skal vi ha en prat utover kvelden, så det er du som er sønn til Else, sa Sonja. Vi har vel et slektsledd vi gjerne vil ta tak i. Du kjenner kanskje til dette.
- Dessverre vet jeg lite om slekta. Jeg har hørt navn, men det er det hele. Dette må vi finne ut.
- Enig, sa Knut. Vi gjør dette nå. Du skal få mange navn av oss som vi har notert ned. Vi tar en kveld nede i bygda. Vi har ikke papirene her oppe.
- Flott, det ønsker jeg meg.
- Vi skal spise litt sammen og så skal vi ned til Lia og bo der i natt, sa Arnes foreldre. De het Lars og Solveig. Foreldrene til Knut het Kristian og Sonja. Solveig og Sonja begynte å gjøre i stand noe middag. De hadde tatt med seg lapskaus som de varmet opp. De stekte flatbrød på ovnen så middagen ble perfekt. Arne og Knut gikk og plukket noe bær til dessert.
Kristian og Lars tok meg med og viste meg litt rundt og fortalte hva de forskjellige husene var til. Både Kristian og Lars kunne smi så de var noen mestre til å lage forskjellige ting i smijern. De viste meg litt som jeg fikk prøve meg på. Det ble en lysestake som jeg skulle ha med meg hjem.
Etter en stund kom Sonja og sa det var mat. Vi gikk alle sammen for å spise. Det var god plass rundt det bordet. De kunne fortelle at det hadde huset 25 tømmerfløtere der engang. De lå og ventet på at vannet skulle komme slik at de fikk startet med fløtingen. De måtte som regel vente på at regnet hadde startet slik at vannføringen ble stor nok i elva. Da ble det nok mang en skvett heimebrent drukket på kjøkkenet. Det fortelles historier om Gauken som solgte sprit i de dager. Det var mang en mann som skyldte han penger.
- Siden du er interessert i fortellinger skal du få noen utover slik at du kan nedtegne det i boka di, sa Kristian.
- Det var så godt å høre, sa jeg. Det er jo det jeg lever av. Jeg kan kanskje få gitt ut ei bok å tjene meg litt penger. Kanskje jeg kunne tjene såpass at jeg kunne ha kjøpt meg et torp etterhvert her inne, sa jeg. Vet noen av dere hvem som eier det som lå ved vannet vi var i natt? Det skal være et sted som min bestefar hadde noen rettigheter til.
- Ja, der har du i hvert fall nok historie å ta av i veggene, sa Kristian. Du skal få litt voksen historie av oss også. Jeg takket for det. «Armoa» var et lite sted hvor de forteller om damvokteren som bodde der hadde 14 unger. Det påstås at han hadde 3 kjerringer. men det er bare noe som det snakkes om.
- Jeg tror det er rett jeg, sa Lars.
- Bestemor snakket om det og jeg tror nok hun visste det. Eiendommen ligger egentlig under meg, sa Kristian. Jeg har et gammelt målebrev. Oldefar måtte løse ut noe gjeld for den stakkaren og da ble eiendomsskjøtet gitt til meg. Det er et flott sted, vi skal bli enig om prisen på det. Du kan jo få leie det nå om du ønsker og så kan vi skrive det av i prisen på eiendommen. Dere overnattet vel like i nærheten av stedet i natt tenker jeg.
- Ja, det lå et flott hus med ei bu rett ved der vi var i går. Det var et nydelig sted. Da tar vi en tur dit i morgen, sa jeg. Det vil jeg se nærmere på. De tok hverandre i hånda på det. Så det er «Armoa» altså.
- Det fortelles så mye om det stedet, det er ……
- Nok nå sa Solveig, spis nå maten deres så kan dere ta det igjen siden. Nå har vi fått en ny venn i dag og han virker som en god og real mann. Det er godt vi har fått flere her inne som vi kan stole på.
Vi satt og spiste en god og fin lapskaus, det var lenge siden jeg hadde smakt noe slikt.
Jeg kan jo fortelle litt om meg selv sa jeg. Jeg har arbeidet i mange år og gått lei og blitt sykmeldt. Og tilslutt så ble jeg uføretrygdet. Nå går jeg rundt og lærer om andres liv og samler stoff til artikler jeg selger. Skriver en historie nå om dagen «skogvokteren» som jeg regner med dere kjenner Hans. Det er gøy å kunne skrive bøker og ikke bare artikler i avisen. Tjener jo ikke så mye på avis artikler men det er nok til å brødfø meg. Jeg har jo et hus nede i bygda hvor jeg bor i når jeg ikke vandrer. Der bor jeg om vinteren, jeg skriver jo alle artiklene mine der. Jeg prøver nå å samle stoff til ei bok som skal handle om menneskene som jeg møter. Riktige navn i denne forbindelsen blir aldri nevnt, sa jeg. Jeg har fått samlet mye stoff men mangler noe så kanskje jeg kan få fatt i det nå.
Om kvelden satt de og koste seg litt og pratet om disse torpene. Jeg var jo i hundre når jeg tenkte på at jeg kanskje kunne kjøpe med et selv. «Armoa» det hørtes ille ut i navnet, jeg fikk ikke dette ut av tankene. Det var gode tanker for meg. Hvor lenge er det siden det bodde folk der? sa jeg.
- Å, det er nok snart 50 år siden det bodde noen der men der, vi har jo vært brukt det som en gjestestue for oss. Vi bruker ikke den mer til det. Vi har nå fått plass nok her. Vil jo gjerne ha den i familien. Det er jo en grunn til vi har tenkt på deg når det gjelder Damstua. Du er jo en ganske nærme slektning. Tremenning tror jeg din mor sa. Vi har jo felles slekt det betyr alt her.
Du blir vel den som nå er nærmest han som eide det før spriten kom. Derfor mener vi det er du som har forkjøpsretten her.
Jeg er meget takknemlig for det.
Her i området for 200 år siden flyttet det mange. Mange som søkte jobb og fant disse stedene som de slo seg ned på. Her skjedde det nok mye i den tiden. Det er mange historier om dette. Du har kanskje allerede fått med deg at det står noen kors på kirkegården som har svake navn og disse knytter det seg nok mang en historie bak.
- Jeg så det og jeg fant to navn. Det var Alma 1873 og Hansine 1868..
- Dette var pussig. Det er vanskelig å forklare hvorfor du skulle finne de to blant de andre. Det sies at Hansine som døde i 1868 var et barn som falt i sluseporten når den åpnet seg. Hun var knapt 6 år gammel. De fant henne igjen flere kilometer nedenfor og hun var druknet. Almas død 1873 var bestemoren til Hansine. Det var hun som fant Hansine og Alma ble vel etter det som blir sagt ca 75 år gammel. Hun tørnet vel gal vil vi si. Det sies at hun stengte seg inne på et rom hun bodde på i Aroma, og de sa hun skrev på et eller annet. Ingen vet hva fordi det aldri har vært funnet noe som tyder på at hun hadde skrevet noe. Hun var en gammel lærer så hun var nok flink til å skrive. Den gang ble det ikke lett så mye etter det og jeg hadde glemt hele historien til du kom med den nå. Så er du heldig så finnes det papirer der med ett eller annet som det er skrevet noe på. Alma gikk mye for seg selv og hun var visst alltid blid. Hun kunne gå og nynne på et eller annet. Det finnes jo ikke slektninger til henne. Hun var egentlig ikke i slekt med dem, hun var også på fattighuset og var blitt plassert der. Hun hjalp til og jobbet veldig den tiden hun var der ble det sagt. Når Hansine falt i elva og druknet fikk Alma et slag tror vi. Hun var aldri seg selv etterpå. Hansine var hennes godjente og de to kunne sitte og prate sammen og Hansine lærte jo også mye av Alma siden hun hadde vært lærer. Alle ungene der oppe hadde jo en god lærer så lenge hu levde. Barna flyttet jo en etter en og jeg har ikke kontakt med de mer. Flesteparten flyttet vel til Amerika når det var størst utvandring fra oss.
Nå må vi legge oss før sola står opp igjen. Det var bare de tre mannfolka som satt oppe det var blitt sent. I morgen skal vi gå bort på Aroma så får du se hva du vil gjøre.
- God natt, god natt.
Jeg ruslet opp i andre etasje. Det knirket ille i gulvene. Det var jo gammelt så det var ikke noe rart. Det var akkurat som noe passet på meg når jeg gikk i gangen. Krokene var mørke og ikke lett å se noe i. Jeg gikk inn på rommet mitt og der sto det ei seng som var redd opp. Det var slike madrasser som man sank og sank ned i som bare var gode å ligge i. Dynene var slike gamle tunge dyner som nesten kunne vært en madrass. Jeg fikk vel hodet knapt ned på hodeputa før jeg var borte. Det kom drømmende bilder inn i min søvn. Jeg drømte om det jeg hadde opplevd i dag. Denne kirken kom frem i drømmene mine og viste disse korsene som sto der. Det var flere kors der synes jeg nå enn når jeg var der. Det kom frem flere navn, Mathilde og Anna, jeg så de helt klart. Jeg må nok undersøke mer om dem.
Det banket på døra mi og jeg skvatt til. Hva var nå dette? Jo, nå husket jeg det, jeg var jo på et lite bruk inne i Skogen. Ja, svarte jeg. klokken er 10 og det er på tide å stå opp. Jeg fikk vasket og stelt meg og kom ned på kjøkkenet. Der satt alle og spiste eller var ferdig med å spise.
- Maken til syvsover, sa Knut. Jeg trodde du var tidlig oppe.
- Jeg beklager dette, sa jeg, men det bare, skjedde.
Etter frokost skulle vi alle ta en tur til Aroma. De var veldig nysgjerrig på hvordan jeg reagerte på stedet. Må si jeg var spent også.
Damstua
Vi gikk fem minutters tid litt mot syd. Vi kunne høre elva bruse sterkere. Det må være ei litt stor elv der, tenkte jeg. Landskapet åpnet seg og foran oss i sola lå det to hus. Det var et beboelseshus og et lite uthus. Husene var gamle og i solid tømmer. Det var påbygd et inngangsparti av plank, her var det også vinduer i andre etasje. De var godt vedlikeholdt og de lå så fint og speilte seg i vannet som lå foran det. Det lå et sluseanlegg der, det hadde ikke vært i bruk på mange år. Det var en stor voll som gikk mellom husene og vannet. Noen sauer gikk og beitet på vollen når vi kom, de var litt skye og stakk av. Dette var som en drøm i mine øyne. Det var ei tømmerrenne som hadde sett sine bedre dager ved siden av slusa. Det var nok mye tømmer som var godt gjennom her tenkte jeg. Jeg falt helt i mine tanker på dette stedet, det var liksom noe kjent med det. Jeg har vært her før. Jeg har jo sett det tidligere når jeg har gått over vannet her, men aldri tenk over at dette kunne bli mitt….
Kristian ristet i meg med et stort smil om munnen.
- Her er det, sa han, dette er Aroma. Du er jo langt inn i en annen verden.
- Navnet er det eneste som er feil her, sa jeg. Dette var noe jeg kunne tenkt meg. Noe slikt har jeg drømt om lenge, sukket jeg. Dette må da være et drømmested.
- Står og tenker på at jeg har vært her før. Må ha vært her sammen med mamma og pappa tenker jeg.
- Ja, det skal du ikke se bort fra. Vet gamlefolket hadde noe kontakt med hverandre i sin tid. Vi har jo mistet noe her. Vi får ta det igjen, sa Kristian.
- Det skal vi gjøre, sa jeg.
- Egentlig heter vel stedet Damstua, det er jo bare mellom oss som kjenner stedet som har satt på dette navnet” Aroma”. Vi som kjenner til historien. Her inne vil du finne en energi som du aldri kanskje har kjent. Det er en godhet og vennlighet i hele huset.
- Damstua det likte jeg bedre, sa jeg. Så Damstua og Armoa er samme sted altså. Ikke rart jeg er forvirret. Så dette er du eier av altså.
- Nå skal vi gå inn og titte, sa Kristian.
Kristian tok frem en nøkkel og låste opp døra. Det var en moderne dør som var gjort gammel. Den var panelt med den gamle kledningen som var på den gamle døra. Vinduene er blitt byttet med kopier fra de gamle så alt skal være rett. Pipa er Leca innvendig og riktige steiner over taket. Det finnes ennå flinke håndverkere som synes det er morsomt å holde på med dette.
Utvendig virket det som om vedlikeholdet var bra. Kristian sa de hadde tjæret og malt huset i fjor. Taket var også reparert slik at det var tett og helt. Jeg fikk gleden av å åpne døra. Den knirket godt. Oi sann litt smøring hadde gjort seg her. De kom inn i en liten gang, så der var en kjellerlem i gulvet som var vanlig før. Inn til venstre kom vi inn i et gammelt kjøkken hvor det sto en vedkomfyr. Det var skap og skuffer, som var malt i fine jordfarger alt sammen.
Et stort kjøkkenbord dekket mye av gulvet, det var to langbenker til å sitte på langs bordet. Innenfor var det ei stue med noen gamle skap. Ei gammel dobbeltseng sto på den ene siden. Det var også et ovalt spisebord der med 4 stoler. En stor vedovn sto i hjørnet.
- Den ovner har vel sett sine bedre dager, mente Kristian. Den er fullt brukbar. Gir litt lite varme kanskje.
- Så var det ovenpå da, sa Kristian.
De gikk opp ei trapp som hadde slitte merker etter alle føttene som hadde godt opp og ned der. Den var god å gå i, den hadde en avsats på midten, her ville det nok passe med ei gammel bestefarsklokke eller noe slikt, tenkte jeg. Henge et gevir på veggen? Tja, ikke godt å si hva men kunne finne på der. Trappa trengte en liten oppussing.
Oppe var det tre rom. Et av rommene hadde de fikset på og var like fine som de nede. De to andre rommene hadde de ikke fått tid til å gjøre noe med enda.
- Dette rommet var til Alma, sa Kristian. Det har vi ikke gjort noe med. Det lå noen bord der inne og noen malingrester som var igjen etter oppussingen.
- Dette så jo veldig bra ut, sa jeg. Skal dere virkelig selge dette?
- Ja, vi hadde tenk å holde det i familien. Vi visste jo om deg, men vi visste ikke om du hadde interesse for dette. Du var igrunn den eneste vi ville selge til for at du har jo gener fra dette stedet og stor interesse for Skogen. Det betyr veldig mye. Andre har mast på oss av kjente og ukjente, men dette stedet er liksom bestemt for deg. Dette med slekta her er sterkt.
Vi tar oss en tur ned i kjelleren også. Den er ikke stor. Men god å ha. Det er jo frostfritt der nede. Det har bestandig vært oppbevart poteter og syltetøy og slikt. Det er jordgulv, men det kan jo forandres. Det er jo strøm her så det er en varmtvannsbereder der nede også. Vi har fått tillatelse til å forandre på huset, slik at vi kan få inn et bad her. Tegningene på dette skal vi vise deg. Det er gjort ferdig i kjelleren til dette. Bak trappa her i første etasje kommer rørene opp ser du. Det er pumpe med trykktank til drikkevannet, vi kostet på det ved at vi brukte det som gjestehus. Det er lagt ned tank for kloakk her. Den ligger borte ved uthuset. Du må jo skaffe deg litt utstyr av det som mangler. Det er jo mye brukt å få tak i.
De gikk ut igjen. Der satt de andre og ventet med en kopp kaffe og noe mat. Dette var et godt og varmt sted synes jeg. Slusa som ikke var i bruk kunne kanskje være verdt et forsøk på å få i orden igjen. Det er alltids noen som kunne tenke seg å komme nedenifra og oppover med båt. Tanken kunne være god den.
- Hva med uthuset, hva er det der?
Det er den gamle utedoen og så er det et vedskjul der. Det er også et rom der borte som det går an å bo i om man ønsker. Det kunne kanskje bli en fin skrivestue for deg. Før så var uthuset større. Det var plass til to hester, ei ku, og noen sauer der. Det var i så dårlig forfatning at det ble revet og bygget opp igjen omtrent i den størrelsen det var originalt.
Nå koser vi oss med litt mat og så blir du med tilbake og får se tegningene og blir over til i morgen. Da skal vi ned til bygda så da kan du sitte på om du ønsker det.
Det var bilvei helt frem til Damstua, så det kunne være fint med alt man trengte å ha med seg dit. Jeg bodde jo et stykke her i fra så det kunne vært fint å få skyss ned i bygda igjen. Jeg hadde bilen stående foran en bomvei som jeg tror går hit opp.
Vel tilbake fant Kristian frem tegningene. Vi tittet på planene som var for huset. Dette så godt ut. Lars og Solveig tok med seg Arne og reiste nå hjemover. De skulle bare en snartur opp denne gangen. Knut, Sonja og Kristian hadde tenkt å reise ned. Ble jeg så skulle de bli til i morgen.
Vi får ta og snakke litt mer om Damstua, sa jeg. Jeg må en tur i banken for å låne noen penger til dette. Hvis jeg skulle få noen problemer vil jeg gjerne leie det som du nevnte. Det er et ypperlig sted for meg å kunne komme tilbake til å få igjen krefter. Få nye tanker på noe å skrive. Det har jo blitt masse bare på denne turen.
Dagen etter fikk jeg med meg papirer på huset og tok med meg i banken. Der ble jeg tatt vel imot av banksjefen som mente dette ikke skulle bli problem. Jeg gikk hjem igjen og begynte å skrive. Kvelden ble sen i dag også. Drømmen om Mathilde og Alma kom stadig tilbake. Jeg måtte finne ut om dem. Dagen etter ringte han til Kristian og spurte om disse navnene, men nei han kjente ikke til dem. Jeg kontaktet presten som hadde de gamle kirkebøkene. Hadde fått låne nøkkel til bommen, slik at det var lettere å komme til Skogen og kirken. Kristian regnet jo med at jeg ble boende der oppe nå. Samme hvor jeg lette så fant jeg ikke disse navnene. Jeg spurte meg selv om at det var jo bare en drøm. Presten var opptatt så jeg måtte vente til ettermiddagen.
Turen gikk ned til Damstua og så litt mer på den utvendig. Det var et så godt sted. Jeg fikk så gode tanker og følelser for dette stedet. Det må ha vært mye godt i dem som bodde her selv om det hadde skjedd mye der. Jeg hadde en avtale med kirketjeneren og presten så jeg skulle reise dit på ettermiddagen. De skulle sette i gang noe arbeide i kirken så de ville være tilstede. Jeg stoppet utenfor kirken der sto det to menn. Jeg gikk bort til dem og presenterte meg for dem. Jo det var presten og kirketjeneren. De ventet på en kar fra historielaget som kanskje kunne hjelpe til mer enn de kunne. Han kom kjørende og presenterte seg som Olsen, bror av Olsen på Bygdetunet. Jeg begynte å fortelle det jeg hadde drømt og at navnene Mathilde og Alma hadde kommet frem og brent seg fast i meg.
- Dette blir ikke lett, sa de.
- Nå skal vi ta oss en tur og se litt sa Olsen. Jeg vet det ble fjernet noen gamle kors her for mange år siden. De var helt råtne slik at de ikke var noe å ta vare på mer. Jeg bare lurer på navnene som sto på de korsa. De kunne han ikke huske nå. Dette ble skrevet opp i ei bok i kirken, sa han. Vi har ei bok der hvor vi fører opp ting vi gjør her på kirkegården. De gikk inn i sakristiet og fant frem ei stor bok som sto i hylla.
- Hva er det for ei bok? sa presten som nettopp kom inn av døra.
- Jo det er ei bok vi bruker, sa Olsen. Her står alt som vi gjør på kirkegården. Det har jo aldri blitt satt noen navn på den.
- Den hadde jeg helt glemt, sa kirketjeneren, jeg er jo ikke så ofte og gjør noe i andre enn mine egne bøker her.
- Nå skal vi se, dette ble vel gjort for ca 10 år siden tror jeg, sa Olsen, mens han bladde i ei bok og fant frem til stedet hvor det sto om korsa. Jo ganske riktig her står det Mathilde og Anna. Men det står ikke mer om det.
- Hvorfor er du så interessert i dette unge mann? sa presten, mens han tittet over brillene..
- Jo, så fortalte jeg historien om alt det jeg viste.
- Ja vel, er det slik det ligger an. Da vet vi jo litt mer. Presten gikk bort i hylla og hentet kirkeboka. Da tror jeg vi skal tilbake til den gamle Damstua og se på de som levde der. Han bladde opp i boka og ganske riktig der sto det ei som hadde het Mathilde som døde i 1883 og Alma som døde i 1904. begge ble gravlagt bak kirken etter hva som står. Du vet de hadde ikke penger til noe begravelse så de ble gravlagt som ukjente. Men det kom opp kors der og navnene på de to kom også opp står det i boka. Det er rart at vi kommer bort i dette igjen. Vi skal sette opp to nye kors der slik vi har gjort før på noen andre. Det finnes avmerket i klokkerens bok hvor de forskjellige ligger så da får vi dette i orden igjen. Jeg bare lurer på hvorfor du får denne meldingen om dette.
- Er du i slekt med dem? Jeg tror ikke det. Jeg vet at jeg har noe slekt fra Skogen her, så hvorfor ikke.
- Kanskje svaret ligger her skal jeg si deg. Alma hadde ei datter som reiste herifra som visstnok skulle være på vei med en av fløterne ble det sagt. Vi vet ikke mer om henne. Datteren het vel Anne, mente klokkeren som begynte å se i en av bøkene sine.
Det står ingenting mer enn at hun flyttet her ifra. Jeg takket veldig for denne hjelpen og ville finne mer ut av dette. Kanskje jeg har funnet noe av min slekt her i Skogen. Jeg får ta meg en tur på prestekontoret nede i bygda.
Jeg tittet i postkassa og der lå det beskjed om at lånet mitt var innfridd. Jeg var hoppende glad og følte at mine aner sto rundt meg og passet på meg nå. Jeg fikk så god følelse av dette. De kunne ikke hjelpe meg noe mer på prestekontoret enn hva jeg visste fra før. Jeg ringte til Kristian og ba han om å få papirene ferdig så vi kunne få gjort opp dette slik at jeg kunne få orden på skjøte. Jeg møtte Kristian i banken den ettermiddagen og vi fikk ordnet opp og alle var glade. De ønsket meg lykke til og han sa han ville hjelpe meg så godt han kunne om nødvendig. Den natta sov jeg godt. Jeg drømte om Damstua og hvor fint jeg ville få det der. Jeg måtte tenke litt på skrivearbeidet nå først før jeg dro ut igjen i skogen. Satt meg ved PC’ n og begynte å skrive det jeg hadde opplevd. Dette begynte å ligne på ei bok tror jeg. Utrolig så mange sider og mye stoff igjen å skrive om. Jeg var nå kommet til kirkegården, det var så rart når jeg skrev at jeg var liksom der. Jeg kunne se korsene foran meg. Også de som manglet. Mathilde og Alma sto det, hva har de med meg å gjøre tro. Hvorfor er jeg så opphengt i disse gravene. Jeg må snakke med kirketjeneren igjen og spørre han om noen årstall. Jeg har jo blitt besatt av disse. Det med Damstua var også et riktig valg av meg. Der kunne jeg bo sommeren til langt på høst om jeg ønsket. Det manglet litt utstyr der som jeg ville trenge, men det vil ikke by på noen problemer. Slik satt jeg og skrev i 3 dager, jeg glemte mat og nattesøvn. Det ble mye. Jeg må lese igjennom det før jeg sender det av gårde til et forlag. Neste morgen var det å snøre sekken og reise til Damstua en tur.
Jeg måtte ut dit for å finne ut litt mer om huset. Jeg var der på formiddagen. Det var så rolig der, det var elva jeg hørte renne igjennom slusa. Jeg gikk bort til slusa og jeg tror nok jeg kunne få den til igjen med litt hjelp. Kjente jo 4 unge karer som var veldig drivene og hadde masse tanker i hodene sine. Jeg tenkte på Arne, Knut og vennene deres. Det kunne vært fint og sitte og tromme her også tenkte jeg. Det er ikke det første jeg vil ta tak i. Noen sauer som beitet på tunet nå. De løp litt vekk når jeg kom gående, de var vel litt skye ville jeg tro. De kom fort tilbake og spiste videre. Huset virket så stort når jeg kom inn i dag. Det var som om rommene var blitt større. De kan jo ikke vokse. Alt var jo nytt for meg så jeg fikk så mange inntrykk. Jeg hadde satt på varmtvannet sist jeg var der så det var godt og varmt vann i springen på kjøkkenet. Jeg hadde tatt med noe som jeg kunne vaske med og det var jo det jeg måtte gjøre først. Kvelden kom, og jeg var omtrent ferdig med å vaske i kjøkkenet og stua. Det var ikke så ille der. Nå lukte det godt såpe. Vinduene hadde jeg satt opp til lufting. Jeg hadde ikke med meg noen sengklær så jeg måtte ned igjen på kvelden. Jeg fikk ta det rommet i andre etasje i morgen. De to andre romma må jo ordnes først. Jeg gikk inn og så hvordan malingen var og om jeg kunne bruke noe av det som var der. Det var nok en stund siden de hadde gjort noe for malingen. Noe maling var tørr. Jeg tok med meg boksene så jeg kunne få rett farge. I rommet som Alma hadde hatt lå det noen planker og lister. Noe isolasjon og papp lå også der. Det var blitt tatt ned noen bord på veggen, oppussingen var absolutt i gang der. Så meg litt rundt i rommet, det sto også et par gamle skap der det ene var ett med skriveplate på. Noen blyanter som lå der var trolig brukt av Alma. Det føltes så rart å stå ved dette skapet. En av skuffene var låst og jeg kunne ikke finne noen nøkkel til den skuffen. Noen blanke ark lå i en av skuffene. Det var som det skulle si meg noe. Jeg forsto ikke dette. Jeg trodde jo ikke på at noen kom tilbake fra de døde eller at de ikke var gått over som de sa. Det var blitt startet å gjøre i orden rommet, men de var ikke kommet så langt. Klokken begynte å bli mange så jeg fikk komme meg hjem. Jeg hadde en del jeg skulle gjøre. Jeg måtte kontakte Kristian vedrørende, den skuffen også. Få tak i noe maling og litt verktøy.
Jeg ringte til Kristian for å spørre om dette skapet og de andre tingene som sto der. Jeg kunne så absolutt ha det om jeg ønsket dem, de skulle hjelpe meg med å fjerne ting om jeg ønsket det. Jeg vil gjerne beholde det som er sa jeg. Det hører hjemme der tenkte jeg. Skal ut der i morgen og da skal jeg ta med meg litt sengetøy også. Kjøleskap og en liten komfyr var snart på plass. Ellers fyltes skuffer og skap snart opp i kjøkkenet. Jeg fant noen gardiner og hang opp, de gamle var ikke i min stil, så de ville jeg bytte ut. Stua fikk snart preg med gardiner og blomster i vinduet. Det sto en liten vase på bordet så noen markblomster hadde gjort seg der. Det begynte å bli hjemmekoselig her. Rommet til Alma ville jeg sette i stand fort fordi jeg ville så gjerne bruke det å skrive i. Jeg følte en dragning til dette rommet, det var jo helt ubrukt på omtrent 100 år. Det hadde jo bodd noen der når det ble brukt til gjestestue men det rommet likte ikke noen å ligge i ble det fortalt. Dagene gikk og jeg hadde noen fine dager med jobb der. Det var jo ikke så mye jeg skulle gjøre på rommet til Alma, rommet er hele tiden blitt betegnet som rommet til Alma. Jeg la isolasjon i veggen slo på det nye panelet. Det var to yttervegger så etter to dager var det ferdig. Malingen sto så for tur. Jeg hadde fått med ny maling til dette rommet. Jeg ønsket å bruke samme fagene som var der opprinnelig. Måtte nok et par strøk til, trodde jeg. Vinduene ble malt så de sto i stil til det andre. Gardinene kom på plass og rommet ble fint. Gulvet var byttet tidligere så det slapp jeg å gjøre noe med heldigvis. Den gamle ovnen som sto der skulle jeg pusse opp også, men den trengte jeg ikke ennå. Rommet som sto igjen, skulle brukes til bad. Det måtte jeg vente litt med. Nå hadde jeg ikke penger til det så jeg tenkte å få opp noe midlertidig slik at jeg hadde vann og noe å vaske meg i der. Jeg fikk en til å hjelpe meg med det fra bygda. Han jobbet med det på fritiden så det ble ikke så dyrt for meg. Da kunne jeg endelig begynne å bo der. Det var nå 4 uker siden jeg kjøpte det så tiden var gått fort. Kunne snart tenke på å gjøre noe fornuftig. Skatollet vasket jeg og la inn nytt papir og noen bøker og slikt som det var behov for. Da var PC‘n på plass og jeg kunne begynne å bruke den, jeg satt meg til og så skuffen foran meg. Hvor er nøkkelen tro? Jeg hadde ikke lyst til å bryte opp denne skuffen. Den kunne jo være tom også. Jeg ble mer og mer nysgjerrig på den. Begynte å drømme om den også. Det lå noe i i den som jeg hadde brukt for fikk jeg beskjed om. Drømmen var veldig virkelig så jeg fikk ikke fred.
Jeg måtte gjøre noe annet. Gikk ned i kjelleren for å se hva jeg kunne gjøre der. Det var en fin kjeller og gulvet kunne jeg bare støpe litt på så ble det bra. Hyllene trengte en klutevask og det skulle jeg få gjort. Jeg hentet vann og begynte å vaske og rydde litt. Det sto jo noen tomme glass og litt verktøy og slikt der. Ei lita kasse var der også som det var en hengelås på. Den var ikke låst. En merkelapp fortalte at den tilhørte Alma. Jeg gjorde meg ferdig og tok med den lille kassa opp. Her lå det noen gamle brev fra noen slektninger. Det var et som ikke var åpnet også. Jeg får vente litt tenkte jeg. Bladde fort igjennom det som var der og i bunnen av kassa lå det en liten nøkkel. Tok kassa med meg opp på kontoret, som jeg kalte det og tok nøkkelen, satte den i skuffen og vred om. Klikk sa det og den var åpen. Merkelig at ingen har gjort dette før. Oppi skuffen lå det en del papirer som det var skrevet på. Jeg tok de opp og begynte å lese på den som det sto side en på.
” Etter den tragiske ulykken med Hansine vil jeg begynne å notere det som har ligget på mitt sinn de siste månedene. Dette vil kanskje gi meg noe annet å tenke på. Hun var jo så liten og hun hadde et smil fra øre til øre bestandig. Maken til godjente skal man lete lenge etter. Hun var jo minst i denne søskenflokken på 14 så det var mye for mora å holde styr på. Hansine var så glad når jeg kunne lese for henne. Det var ingen som hadde tid til det. De andre jobbet litt her og der for å skaffe litt mat i huset. Jeg hadde jo litt fra Fattighuset så jeg greide meg med det lille jeg trengte. Kjartan som var Hansines far var alltid snill og hyggelig. Hansine hadde overtatt det sa folk. De to lignet hverandre mest. Da Hansine falt i slusa ble det oppstyr og da ingen fant den lille kroppen ble han helt forstyrret. Han løp rundt seg selv og lette og lette. Tilslutt ble hun endelig funnet lengre nede ved Evja, og der lå hun død. Etter dette har jeg stengt meg inne i meg selv og vil gjerne skrive litt for henne. Det er min måte å minne henne på. En dag etter min død vil en eller annen finne dette minnet fra meg.”
På neste side begynte en fortelling. Det var litt vanskelig å lese så jeg ville ta det med hjem til litt bedre lys.
Jeg la de fra meg. Det gikk en vind igjennom rommet. Det var som om noe sa takk. Dette har ventet på deg. Jeg fikk en så rar følelse. Rommet ble fylt med en behagelig varme. Jeg må lese dette så jeg tar det hjem i kveld. Puttet det i vesken til PC’n og reiste deretter hjem. Det var et annerledes hus å reise fra i dag. Det var mitt hus. Det har nå stått omtrent tomt i borti 100 år uten at den rette har kommet og kjøpt det. Jeg føler på meg at jeg har gjort et viktig valg her i livet.
Det var godt å komme hjem å få dusjet. Jeg må få opp en dusj der inne i huset. Rørleggeren som hjalp meg sa han hadde et brukt dusjkabinett som jeg kunne få billig. Jeg ringte han og avtalte at jeg gikk for det hvis han kunne vente med penger i 14 dager.
- Alt i orden, sa han vi ordner dette.
- Som renter kan du la meg fiske litt i vannet ved Damstua, sa han. Kanskje det blir en fiskemiddag på deg også. Selvsagt, det er da ingen problemer der er mye fisk der. Kommer på lørdag om det passer og blir over til søndag. Jeg inviterer meg selv, sa han.
- Helt fint da får jeg selskap. Hentet meg en øl og satt meg til med disse papirene igjen. Jeg fikk de ikke ut av hodet.
Jeg leste gjennom manuskriptet og det avsluttet med:
Med disse ordene vil jeg si tusen takk for meg. Jeg har hatt det godt her i Damstua. Jeg håper alle barna får et godt og et langt liv. Jeg har prøvd å lære ungene både å skrive og lese. Det har også blitt noe regning også, dette har gitt dem et godt grunnlag for livet. Nå er jeg sliten og vil igjen møte Hansine, jeg vil ikke leve her uten henne mer. Jeg tar samme veien som Hansine i kveld når det er stille i huset……. Lykke til alle sammen, fred være med dere. Nå er jeg snart på vei og skal møte Hansine igjen.
-----------

Dette var slutten på disse sidene til Alma. Var det derfor hun hadde blitt gravlagt med et simpelt kors. Hun hadde jo ingen til å ta seg av henne etter hun var død.
Jeg ble sittende en stund uten å kunne bevege meg, så hun hoppet i elva hun også. Dette var sterkt å oppdage. Jeg skrev ned denne historien hennes og tenkte på hva slags kvinne hun var. Hun må jo ha hatt en stor visdom. Det er jo en fortelling som er sjelden, og så på den tiden. Jeg blir aldri for gammel til å forundre meg. Før jeg gjorde noe mer med historien ville jeg ta en tur på kirkegården for å luke rundt disse korsene og plante en blomst ved dem.
Det var blitt satt opp 2 kors nå på kirkegården med navnene til Mathilde og Anna. Jeg pusset litt rundt korsene og plantet blomster som jeg hadde sagt. Kirketjeneren ropte på meg når jeg skulle til å gå.
- Nå har vi funnet ut litt mer om Mathilde og Anna. Mathilde var søster av Alma Hun bodde mye på Damstua i sammen med sin søster. Anna var ei uekte datter av Mathilde. Hun hadde nok en tømmerfløter som far ville jeg tro. Det står også at det er en gutt her, men det står ingenting mer om. Han hadde vært bror til Anna. Så jeg tipper det var en som døde rett etter fødsel uten å kunne si noe mer. Det var mange nyfødte som døde av en eller annen grunn. Mathilde bodde og jobbet for Kjartan i Damstua i flere år. De mente nå at det var mer enn husarbeid hun hjalp han med. Anne flyttet med en handelsmann, jeg tror han het Hansen og han døde vel i 1965. Hans enke døde vel et par år etter. Du vet kanskje hvem det er også. Du kan få en adresse av meg så finner du ut dette selv. Jeg fikk et papir han hadde skrevet dette ned på. Jeg ble glad og tok imot papiret.
Vel tilbake på Damstua la jeg papirene tilbake i den lille skuffen, tok nøkkelen og låste den. Hang den på mitt nøkkelknippe så ingen kunne finne den. Jeg fortalte Kristian hva jeg hadde funnet i skuffen. Han fikk lese kopien jeg hadde skrevet ut. Jeg gir slipp på denne historien nå trodde jeg.
Vel nede i bygda igjen kunne jeg ikke få helt fred. Det var noe som hang over meg, noe jeg måtte få vite mer om. Det viste seg at svar skulle jeg nok snart få. Jeg skulle innom nærbutikken for å handle litt mat. I kassakøen kom det en kar bort til meg.
- God dag jeg er Nils Hansen jeg er sønn til Anne og Fred Hansen. Jeg har hørt at du kjøpte Damstua.
- Ja, sa jeg. Jeg ville ta vare på stedet og sette det i stand. Nå var det jo gjort mye med stedet, men litt av meg vil det også komme. Jeg føler en tilknytning til stedet.
Anne sier du? Er det Anne som ble giftet seg til handelsmannen Hansen? Å, så dum jeg er Hansen det er jo denne forretningen, det har jeg ikke tenkt på. Jeg har nå handlet her i mange år uten at tanken har slått meg. Dette må vi snakke nærmere om. Vi er jo i virkeligheten i slekt. Verden er jammen liten..
- Jeg har ikke så god tid nå, men stikk bort en tur i morgen kveld så skal vi ta en prat. Jeg betalte og kom meg hjem.
Nye tanker og nye inntrykk, hva ville han tro? Han vet jo ingenting om det jeg har funnet. Eller vet han noe om det? Vi får se hva samtalen går ut på.
Dagen etter gikk jeg bort til Nils. Han var gift med Signe, de hadde en gutt på 8 år Hans og ei jente på 6 år Heidi. Leiligheten over butikken var god og romslig.
- Kom nå og sett deg, Signe har laget noen vafler til oss. Den bortkommende slektning, lo Nils. Vi har mye å prate om. Vi får ta det litt etterhvert.
Vi drakk kaffe og spiste vafler. Vi koste oss, dette smakte utrolig godt sa jeg.
- Nå skal du høre, sa Nils, som du vet kommer min slekt også fra Skogen. Fra Damstua for å være helt nøyaktig. Jeg har funnet ut om min slekt og funnet den i kirkebøkene og bygehistoriene. Jeg har sett lenge etter dette skal jeg si deg. Mathilde hadde to barn. Det ene var Anna som var min bestemor, men også Truls. Din bestefar het vel Truls etter hva jeg vet? sa Nils.
- Ja, sa jeg han heter Truls og er fra Skogen, men jeg vet ikke noe mer om han.
- Så det vil si at vi i virkeligheten er i slekt? Oi, dette høres rart ut, sa jeg. Da har jeg fått et ønske oppfylt om å få vite mer om Mathilde og Anna. Her får jeg jo svaret. Nå vil jeg lete mer sa jeg og finne det ut.
- Det behøver du ikke for her er utskrift av det jeg har funnet om oss. Du kan ta det med å titte på det. Jeg er litt spent på å høre hva du har å si når du får sett mer på det. Det vil jo si at Damstua igjen er i familiens eie, sa jeg. Jeg har jo jobbet litt med dette og Kristian har jeg snakket mye med når det gjelder Damstua. Vi håpet jo på at du ville ha den og kunne greie å kjøpe den. Det var derfor du fikk tilbud om å leie den hvis du ikke greide å få lån.
- Jeg har ikke visst om dette lenge, men når jeg fant ut av det satte jeg i gang dette med Kristian. Det var tilfeldig at du traff Knut og Arne den kvelden der inne ved vannet. Knut viste ikke dette da. Kristian hadde jeg da snakket med så vi var i grunn enig i dette.
- Var det derfor alt gikk så lett liksom å tilby meg Damstua?
- Det var nok det, ja. Vi visste ikke hvordan vi skulle ta tak i det. Når du leser i denne slektstavla, vil du også finne Kristian der. Han kommer i fra foreldrene til Mathilde.
- Så vi er altså i slekt alle sammen da?
- Vi er nok det, sa Nils.
Din mor Else hun kommer i fra slekta til Mathilde. Så vi blir vel tremenninger eller firmenninger. Det tenker vi ikke så mye på. Vet du forresten hvem skogvokteren Hans var?
- Vet ikke så mye. Var i begravelsen hans. Mor ville vi skulle representere familien vår. Jeg driver og skriver om han nå, men jeg kjente han ikke.
- Tenkte meg det, sa Nils. Vi skal prate mer om han.
Klokken begynte å bli mange så jeg takket for meg og tok med meg disse papirene som jeg fikk. Det skal bli godt å lese litt i dem. Det er kanskje derfor jeg følte meg hjemme i Damstua. Jeg kom hjem og måtte jo begynne å lese litt i disse papirene. Her var det nøye ført opp navn på forfedre tilbake til 1600 tallet. Dette ble veldig interessant. Da fant jeg jo mine røtter på denne turen en sommerkveld ved et vann hvor jeg lot noen ungdommer komme og ha det litt gøy.

Damstuas nye eier.
Jeg drar opp til Damstua igjen og tar med meg mat for overnatting noen dager. Fisken vaket og var opptatt av insektene som fløy der ute over vannet. Nok en fin historie tenkte jeg. Jeg må sette meg å lese gjennom den, tok med meg papirene og gikk inn. Det var så stille og rolig her inne. Ingen radio eller TV som sto på. Jeg måtte jo ha litt mat. Snart surret det i stekepanna. Det ble noe egg og bacon i dag. Fersk brød ved siden av ville bli veldig godt. Etter et godt måltid gikk jeg opp på soverommet jeg hadde gjort i stand og la meg. Jeg sovnet med en gang.
Fuglene kvitret når jeg våknet. Da forsto jeg at en ny dag hadde startet og at fuglene ville ha meg opp av senga. Jeg måtte ta tak i badet. Rørleggeren skulle komme i morgen tidlig og montere noe utstyr for meg. Jeg la på platene han hadde bedt om så alt var klart til han kom. Det var nå gått tre dager siden jeg reiste opp. Så det var på tide å komme ned til bygda igjen for å handle til helgen. Rørleggeren skulle jo komme så jeg måtte ha noe ekstra. Jeg tenkte litt på all den fisken som vaket i går kveld. Det hadde kanskje vært noe å tenke på det. Det er jo fin ørret i disse tjernene. Jeg får finne fiskeutstyret mitt å ta med opp igjen.
Rørleggeren kom tidlig på lørdagsmorgen. Han hadde med seg et dusjkabinett til meg som jeg fikk jobben med å montere. Han skulle jo ta vannopplegget sa han.
- Endelig, nå kan du gå og sette på vannet. Skru litt forsiktig så roper jeg om noe lekker, sa han.
Jeg hørte ingenting så jeg skrudde det på fullt. Gikk så opp til han for å teste kranene.
- Dette var flott, sa jeg tenk å kunne få dusje her og slippe å reise helt hjem for det.
- Nå vil jeg prøve anlegget, sa han og begynte å kle av seg. Etter en stund kom han ut i rene klær som han hadde med.
- Gled deg til dette, sa han. Nå skal jeg bare hente fluestanga mi så kan du varme stekepanna så lenge. Fisk til kvelds hadde vært godt.
Nå, det var ikke så lett som han sa, fisken ville. ikke.
Da blir det nok biff middag, sa jeg og begynte å pakke de ut av kjøleskapet. Hentet et par kalde øl og så var kvelden i boks.
Det ble fisk etter hvert. Etter vi hadde spist gikk han ned for å prøve lykka igjen. Jo, da satt den med en gang. Han smilte fra øre til øre.
- Denne skal vi ha til nattmat og dro i land den første.
- Greit, sa jeg. Vi sitter og koser oss utover natta.
Han hentet en sixpack i bilen og smilte bredt.
- Jeg hadde jo tenkt å bli her i natt, sa han.
- Jeg hadde jo regnet med det, sa jeg.
Det ble ikke søvn den natta. Vi begynte å fiske igjen på morgenen i solrenninga. Utpå søndagen ga fisken seg og vi hadde fått ti store ørreter som vi begynte å rense.
- Dette skal bli fin middag i dag, sa jeg. Har jo tatt med meg litt rømme til å steke den i også. Utpå kvelden reiste han ned igjen til bygda. Jeg gikk å la meg. Jeg var trøtt etter nattens gjøremål.
Jeg våknet utpå mandagen uthvilt og i fin form. Prøvde dusjen for første gang. Det var herlig å ha dusj her.
Slik gikk denne sommeren med å få nye historier og fortellinger om folket som levde her.
Det var en sak som kom igjen hele tiden fra flere. Har du hørt Vise Versa? Hun som går og nynner på en liten melodi?
Nei, jeg har ikke det må jeg innrømme. Hva handler nå det om? Det er vist ei jente som skal gå igjen som synger en spesiell melodi. Det er nok meg ukjent. Jeg tror ikke noe spesielt på slikt. Den dagen jeg får mer rede på dette skal jeg si fra. Jeg pakker vel snart og stenger for vinteren her oppe. Det var fordi snøen begynte å komme og da var det lettere å være nede i dalen. Det ble ikke brøytet noen veier her oppe om vinteren.
Jeg har en liten leilighet i ei lita blokk i bygda. Der hadde jeg bodd siden jeg flyttet hjemme i fra. Det var en slik ungkarsleilighet som vi kaller det. Min mor bor ikke så langt fra meg. Hun ble enke for et par år siden og vi ønsker å bo slik fra hverandre. Det er jo det beste for begge parter om at vi bare kan komme og besøke hverandre.
Jeg måtte til henne en dag og spørre litt om Skogen. Hun hadde kanskje noen gamle historier hun også.
Det ble onsdag og jeg bestemte meg for å ta en tur til henne. Vi hadde begge den beste tiden denne dagen.
Jeg banket på døra hennes og hun smilte opp når hun så det var meg. Og så det vanlige spørsmålet da: Du har ikke funnet deg noen jente ennå?
- Jeg må jo bare innrømme at det har jeg ikke. Tanken er der å treffe ei jente, men det blir liksom ikke noe av det, sier jeg bestandig.
- Det er jo så mange søte jenter rundt omkring, sier hun.
Hun begynner å nevne den ene etter den andre. Enten har de giftet seg eller så har de fast følge, sier jeg.
Dette kommer når det skal mener jeg. Jeg er jo knapt 30 år så jeg har vel god tid ennå, pleier jeg å si bestandig. Nå er det 3 år siden jeg passerte 30 år så det kunne nok være på tide å finne noen tenker jeg også. Jeg viste liksom ikke hvordan jeg skulle starte en slik leting. Jeg kan prate med alle som jeg kjenner, men hvis det er ei jeg gjerne vil bli mer kjent med blir jeg genert og får ikke sagt noe eller tør ikke prate med dem.
- Ja, det kommer nok, nå som jeg har kommet meg litt mer ut i Skogen så vet jeg det er turgåere der. Nå skal jeg snart en tur til noen venner av meg. Jeg blir nok borte noen dager.
- Få høre fra deg når du kommer tilbake da.
Jeg satt og funderte på å ta en tur til den gamle eika som sto og lyste på et gammelt tun i Lilledalen.
- Synes du snakket om en fest sist du var her har dere hatt den?
- Den er til lørdag så da er det godt å ha kort vei til Damstua etterpå. Jeg blir jo over der. Så får jeg planlegge en tur etterpå.
Lørdagen kom med en svak fønvind som blåste over Skogen. Den fikk løvet til å riste litt på trærne, papir og rask forsvant bortover veien og ned i veikanten som sitt siste hvilested. På ettermiddagen stilnet det av og sola virket mer varm og god. Det var meldt pent vær denne helga så da kunne det bli en fin helg her ute.
I kveld var det festen hos Sonja og Kristian som var det store. Der skulle det meste av maten så godt det lot seg gjøre komme fra Skogen. Greide man et realt hjemme brygget øl så gjerne det. Det måtte være sterkt, ingen kunne lage det slikt som gamle Sivert, han hadde en egen oppskrift som han tok med seg i graven. Han blir hyllet på festene hvert år. Sivert var en som hadde ei lita bekkemølle hvor folket kom og malte kornet sitt. Ofte tok han bare litt korn i betaling for å kunne lage denne laken til ølet sitt. Dette viste jo alle så det ble populært å male hos han.
Gamle Sivert var en utgammel mann som ingen visste hvor gammel han var. Han gikk bort for 2 år siden. Alle her fra Skogen var vel i begravelsen hans. Kirka hadde vel aldri vært så full noen gang. Noen måtte stå ute for det ble for fullt. Hu Gurine kona hans hadde gått rundt kirka 3 ganger for det var et tegn på en gammel kjærlighet sa hu. Hu dro i våres etter at hun hadde savnet han Sivert så mye. Hu kunne komme med de merkeligste ting når det gjaldt livet her ute. De hadde 8 barn som bodde stort sett nede i dalen. Deres yngste sønn Snorre hadde overtatt stedet deres her ute. Han og kona hadde satt i stand bekkekverna igjen og den var i full drift. Han hadde lenge prøvd å lage dette ølet igjen, men det ble aldri det samme. Han trodde de var Sivert hans far som hadde satt en forbannelse på dette ølet. Ølet til Snorre mente nå folk var på høyde med det til Sivert.
Det var litt trist å gå alene på slike tilstelninger som dette. Jeg hadde ofte gått sammen med Mona som var en gammel barndoms venninne. Vi hadde bare et godt kameratforhold mellom oss. Hun hadde ikke vært her ute i Skogen noen gang. Jeg skulle reise og møte henne før festen.
Mona bodde 10 minutter fra meg, jeg satte meg i bilen og kjørte og hentet henne. Hun var ei jente full av liv, hun hadde hatt noen forhold som det var godt å komme ut av som hun sa.
Svingte inn i oppkjøringen hennes og her kom hun ut i full kledning fra 1800 tallet.
Hun kastet bagen sin inn i bilen og hoppet etter. Jeg fikk et kyss i forbifarten.
- Gosj til hastverk, sa jeg.
- Tenkte vi skulle komme oss så fort som mulig inn i skogen jeg, flirte hun.
- Du har fått med deg tannbørsten vel, sa jeg.
- Å ja da, her har jeg pakket inn jeans for i morgen også, sa hun. Jeg håper du har ei seng til meg ut på natta også.
- Det har jeg ingen problem med det, det blir nok sent før vi er tilbake kjenner jeg oss rett.
- Det skal bli herlig å komme ut en tur igjen, jeg har ikke vært ute på lenge. Mamma passer lille Ole så han gledet seg også.
Ole er en sønn hun fikk med en som hun var i sammen med for noen år siden. Han lovte gull og grønne skoger, men ble borte når han fikk rede på at hun var gravid. Da var det ikke noe spennende mer. Ole er en kjekk krabat på 5 år nå og har et hjerte av gull. Vil vel ta han med opp i Skogen en dag for å vise han litt der oppe.
Vi ankom Damstua en halvtimes tid senere, det begynte å bli skumring time. Jeg parkerte bilen og tok med litt mat inn i huset.
Jeg viste Mona senga hun kunne sove i om hun ønsket nede i stua og badet oppe. Jeg tenkte at der ville hun kanskje ikke legge seg alene allikevel, men det vil tiden vise. Jeg har ikke noe baktanke med henne. Hun er grei å ha som selskap, men det blir liksom bare vennskap mellom oss.
Litt kyss og klem ble det før vi satte i vei til festen.
- Nå skal vi ta med oss godt med klær for det kan bli litt kaldt utover kvelden, sa jeg og puttet et par jakker ekstra ned i sekken før vi gikk. Vi hadde med oss en liten gå dram som vi kverket på veien til festen. Normalt bruker vi vel 10 minutter, men i dag ble det nok 20 minutter.
Når vi nærmet oss kunne vi høre at festen var i gang og vi så det lyste fra bålpanner og lykter. Det satt et 20 talls mennesker rundt bordene.
- Velkommen og skål hørte de i det de ble oppdaget.
- Skål igjen, vi må bare finne noe å skåle med.
De fikk fort et par glass i hendene.
- Nå kan vi si skål, sa jeg.
Her var det mange kjente fjes fra stedene rundt her. Jeg hadde jo ikke truffet alle ennå men det virket som det var en hyggelig gjeng.
- Hm, sa Snorre, her kommer 2 øl eksperter ser jeg. Deres oppgave blir å bedømme ølet som han kom med.
Det ble helt stille. Vi kunne høre hvordan tankene til de andre festdeltagerne ventet på svaret.
- Mmm. Dette var et godt og fyldig øl, sa jeg. Helt på høyden med hvilket som helst øl som er produsert her inne. Kanskje litt bedre enn din fars men det har jeg ikke smakt.
Det gikk et rop gjennom folkemengden, Det var det du påsto Snorre i år er ølet ditt unikt. Hurra, hurra. Skål. Bånnski var det en som sa og glassene ble tømt og satt på bordet med et smell.
- Måte på til drikkeglade folk, sa Mona, her kan det nok bli gøy i løpet av kvelden.
- Hva er det for en skjønn jomfru du har tatt med deg hørte han Kristian ropte. Du må presentere oss for henne.
- Hun er en gammel barndomsvenn, sa jeg og hun heter Mona. Og jeg vil utbringe en skål for henne.
- Det ringte i ei klokke og Kristian ropte nå er det servert noe å bite i her borte på trappa. Kom og forsyn dere. Festen er ikke over før alt er tomt. Husk konkurransen også når dere inntar måltidet.
- Hva slags konkurranse hvisket Mona meg.
- I fjor vant han Anders og kona. Så de fortalte sin historie i fjor. Hvem blir årets deltager og hva er historien i år tro?
- For dere som ikke kjenner til konkurransen så går den ut på at jeg serverer dere alle noen glass her fremme og dere skal tippe på hva det er. Det er ingenting som er ekkelt eller kan lage noe trøbbel med magen. Jeg har fått beskjed om å si det.
Sonja gikk og skjenket opp glassene som sto der fra ei flaske som var godt tildekket.
- Fysj dette er jo tran, hvisket Mona.
- Det var det jeg mente også. Vi noterer det. Ikke ta store slurker. Bare smak så vidt på det. Det kan lønne seg.
- Det tenkte jeg ikke på. Uhm, dette er bedre Bailey vil jeg tro. Da svelger jeg alt.
- Gjør det du, smilte jeg.
Slik gikk det over 10 prøvelser med vann, cola, honning og kaffe til slutt.
- Etter en liten stund ble de presentert for vinneren, og det ble Snorre. Vet ikke om det er riktig, men han er den beste til å fortelle historier her inne i Skogen.
Nå skal dere høre. Det går en historie her inne om ei jente som vandrer som heter Kari og så bedre kjent som Vise Versa. Hun skal jeg ikke fortelle om. På veien hit i dag hørte jeg en liten kar komme bort til meg og fortalte om at den lille stua hans snart trengte nytt tak. Han kunne ikke bo der mer så han hadde flyttet inn på ”Stykket,” for en stund. Han ville bo på låven der til huset hans ble ferdig.
Snorre trakk pusten og de hørte det romsterte inne på låven.
- Hva var det? sa Kristian og ble nesten likblek der han sto.
- Sitt bare rolig til de underjordiske er ferdig der inne med å si fra.
De hørte på nytt noe som romsterte.
- Dette må jeg se hva er, sa Kristian.
Han gikk inn på låven men så ingenting.
- Hvor er nå huset hans, sa han når han kom ut igjen.
- Han bor i den furua du vet som du hugde ned i sommer, Det var jo et stort hull under den husker du.
- Jammen det var da ikke noen som bodde der, fikk han frem litt forsiktig.
- Å jo, det bor jo som regel alltid noen under trær her inne, flirte Snorre.
- Den skal få tak i morgen, sa han.
- Takk, hørte de fra låven.
Hvem var nå det?
De så en skygge som beveget seg inn i skogen men ingen sa noe til det. Det var Knut og Arne som hadde hatt litt gøy men det var det bare Snorre som viste om. De hadde bare så vidt rukket og gjemt seg når Kristian kom inn i låven.
Snipp, snapp og snute så var den historien over.
- Du snakker om vrøvl du forteller, sa kona hans. Du må slutte med disse historiene dine.
- Jammen du hørte jo skramlingen du også?
- Ja, hun måtte innrømme det.
- Kristian var litt blek om nebbet ennå så Snorre fortalte at det var laget alt sammen, jeg men bråket da? sa han.
- Du vet du fikk en del fleip når du tok den furua i sommer og det var mange som kommenterte dette hullet under rota.
- I morgen skal jeg sette tak over som et minne om denne historien og dagen, sa han. Jeg trodde faktisk på den. Men hvem laget lydene?
- Hehehe, hørte de fra skogkanten, det var oss det, sa Knut og Arne i det de kom gående. Vi syntes dette kunne være en fin historie så vi ble med på den når Snorre kom og spurte oss. Det var jo mange som gjerne ville ha den gamle furua som du hugget ned.
- Var det derfor Sonja ville sjekke papiret i dag og finne vinneren?
- Du har så rett, sa Sonja, men vi trodde ikke du ville gå slik på så vi begynte å bli litt redd for deg.
- Jeg forstår nå alt sammen, dette skal huskes og stakkar dere alle sammen, hevnen min er god.
De ble avbrutt av en sang i skogen mmmmmlalalammmmmm som de hørte svakt.
- Hvem var det? spurte mange.
- Jo det var Vise Versa som går igjen her inne i Skogen og leter etter boka si. Den historien kan vi ta en annen gang, sa Snorre.
- Nå er det nok vrøvl på dere voksne mannfolk, skremme vette av oss alle på denne måten. Hvem var den stemmen, sa hun strengt.
- Jeg har blitt fortalt at det er henne, hun heter egentlig Kari. Men som sagt nå forsetter vi festen. De fleste hadde vært og fylt opp glassene sine igjen, men kanskje litt mer enn de hadde tenkt seg det. Stemningen ble bare høyere og høyere.
Knut og Arne hadde fått til straff og fylle ved på bålpanner og vaske opp. Det kunne høres mange gode latterbrøl fra kjøkkenet utover natta. De kom jo ut også og hadde noen bokser med øl med seg. De var knapt 18 så de kunne ta seg øl. Det ble en real fest som de sjelden ville glemme.
Sola begynte å vise sin gulrøde stripe over åsene. De begynte å gå hjem etter hvert alle sammen.
Jeg og Mona takket for oss og begynte å vandre ned mot Damstua igjen. Det knaket i skogen noen kvister knakk og en hjort stakk hodet frem og lurte vel på hva dette var for noen tullinger som gikk her. Nede på vollen foran Damstua lå sauene og tygde drøv.
- Uff, nå er det vel på tide å krype til køys, sa jeg.
- Jeg må beklage i dag, sa hun, men jeg har fått mensen så jeg får ikke gitt deg noen kos i dag, sa hun. Men et takknemlighetskyss kan du nå få.
De krabbet hver til sitt og sovnet pang med en gang.
Langt ut på dagen og sola var høyt oppå himmelen våknet de og dusjen vekket meg når den rant nedover mitt hode og kropp. Jeg husket nesten ikke at det var noen flere der. Så jeg fikk ned i morgenkåpa for å sette på kaffe.
- Får jeg en kopp også hørte han fra stua.
- Et lite øyeblikk, Hun lå der og så ut til å trenge en dusj. Du ser litt kjørt ut nå, men ta deg en dusj du. Vi spiser middag også før vi reiser ned igjen.
- Nydelig, sa hun tok imot koppen og dro beina opp under seg. Det er et flott sted du har her oppe.
- Det er sikkert og etter hva jeg vet så har det faktisk fulgt familien nå i flere hundre år uten at jeg har vist noe. Jeg har en del ting å gjøre og det skal bli et fint sted her oppe.
Hun satte koppen fra seg og reiste seg opp med bar overkropp som det var helt naturlig.
- Figuren er da bra, sa hun.
- Jo den er jo det stammet jeg frem og fikk litt hakeslepp.
- Å, jeg tenkte ikke på at du var en gammel ungkar jeg. Du har sett det før så det gjør ingenting for meg. Hun ga meg et kyss, tok med seg klærne og gikk opp på badet.
Jeg lager frokost så lenge, sa jeg.
Ute skinte jo sola så det var ingen grunn til å sitte inne og spise. Jeg fant frem litt egg og bacon, syltetøy, ferske rundstykker og diverse pålegg. Kaffen var nytrukket.
Ikke lenge etter kom hun ned igjen anstendig i jeans og genser. Hun var i godt humør til tross for nattens fest.
- Ååå, for et fint sted du har, sa hun, og kastet seg rundt halsen min og klemte meg godt. Dette er jo drømmestedet må jeg si.
Vi spiste frokost lenge og vel mens praten gikk om allting og særlig festen fra i går.
- Jeg la merke til en ting i går etter disse guttene hadde lekt litt. Da hørte vi en stemme som sang en melodi, hvem var det? Hva var det nå hun sang, noe slikt som; mmmmmlalalammmmmm. Det ble sikkert ikke rett. Det ble så rar stemning med en gang den melodien var der. Og så var det snakk om Kari tror jeg det var. Hva var det?
- Jo det er nok en lang historie tror jeg som jeg vet litt lite om. Det skal etter hva jeg har fått greie på være ei jente som alltid var blid og hyggelig og gikk rundt og sang og samlet urter. Hun ble vist voldtatt og så sier de at hun drepte den som hadde gjort dette. Hun ble selv drept i denne slåsskampen av en eller annen. Hun skal visst gå og lete etter ei bok hun hadde. Noe mer vet jeg ikke ennå. Jeg har ikke fått undersøkt noe mer om det ennå. Dette skjedde vist for ca. 200 år siden. Hun skal være gravlagt under en stein utenfor en kirkegård bak ei stor furu.
- Det er vel ikke den furua som Kristian hadde hugd ned vel?
- Ikke etter det jeg vet. Den furua han tok er på hans egen eiendom, men den var så fin, Sonja var litt ergerlig på han at han kappet den ned. Det er plantet ei ny furu der, men det tar mange år før den blir stor.
- Jeg grøsser når du forteller dette. Jeg synes jeg ser henne gå der og synge.
- Det er nok mange som har sett henne etter det de sier, men ikke vet jeg.
Vi tok av bordet og begynte å kjøre innover i dalen.
På gjengrodde veier.

Vi satt oss inn i bilen og kjørte innover mot et lite vann, her ligger en gammel husmannsplass. Her er det noen som driver en liten kafe for de som er på tur i området. Jeg tenkte vi kunne titte på hva som var dagens middag der i dag. Om det ikke ble noe mat der i dag så kunne jeg tenke meg det senere. Har hørt så mye bra om stedet. Vi nærmet oss vannet og måtte stoppe på en parkeringsplass. Det er ikke kjørevei det siste stykke. Det skulle være gammelt på tunet slik at de ville ikke ha bilspor der.
Vi kom inn på et tun som bestod av en hovedbygning, en låve og et loft. Det var 3 andre småbygninger der også. Det kunne kanskje være ei smie og et røyk hus. Vi gikk litt rundt og så på bygningene som var godt vedlikeholdt. Disse bygningene var blitt flyttet dit fra forskjellige steder. For noen år siden var det en skipsreder som var opprinnelig fra Skogen, ville begynne å samle og restaurere disse gamle bygningene som sto rundt omkring. Det var et godt tiltak.
Det var flere som solgte han bygninger for å få finansiert sine egne planer. Det lå ennå noen stabler med hus under presenninger så vi.
Vi gikk bort til ”kafeen” og tok en kopp kaffe. Det så rent og pent ut der og middagene de serverte så bra ut. I dag blir det ikke noe middag på oss, men en annen gang tenker jeg.
Vi drakk kaffen og begynte å gå litt videre innover langs veien. Dette vannet må vi se nærmere på. Det lå en liten foss her også. Fossen stupte ned i tjernet og lagde en flott regnbue.
- Dette var vakkert, sa Mona.
- Å ja, sa jeg her hadde det sikkert vært fint å bade.
- Det tror jeg også, men da bør man nok ha med seg badetøy. Det har jo ikke vi med oss, vi kunne ellers ha badet nakne mente Mona.
- Å, du kan spøke, ikke blant alle de som vanker her nei.
Vi gikk tilbake til bilen og kjørte tilbake til Damstua. Vi var enig i at dette hadde vært en fin tur.
- Er det mye fisk her? sa Mona.
- Masse, har du lyst på en fiskestang? Vi får prøve nå før vi skal gjøre om damporten. Da vil jo mye av vannet bli borte.
- Det har jeg. Hva sa du om vannet? Skal dere gjøre i stand porten?
Hun fikk ei slukstang og kastet ut.
- Se det ja, det røsket til, men den falt av, sa hun.
- Vi vil lage porten slik den var før og at man kan bruke den igjen. De skal begynne å tappe ned til neste helg. Da kommer det en gjeng med karer som starter med dette arbeidet.
- Mona dro 7 store ørreter før hun ga seg. Kan vi ha disse til middag? Jeg kan rense dem jeg, sa hun.
- Bare jeg får den siste har jeg renset alle sammen, sa jeg. Og jeg har begynt å fyre opp på grillen så fisk skal du få til middag.
- Jeg kan kanskje komme opp en annen gang og fiske også, sa hun.
- Selvsagt kan du det, Bare husk at det kan bli en del fisk borte når vi starter opp med å tappe vannet. Vi skal jo ikke ta det helt ned, men det er ca 2 mtr denne slusa løfter så det blir mye vann borte. Vi vil gjøre det sakte så det vil ta lang tid. Det er jo allerede lite vann her så det er et godt tidspunkt å ta det.
To av fiskene landet på grillen.
Ny kokte poteter og agurksalat med rømme ble det veldig godt. Vi spiste så alt for mye av dette. Ikke hverdag man spiser så mye og rett tillaget mat. Som regel går det fort for seg. Mona er ekspert på mat så hun hadde æren for dette.
Et par timer senere etter middagshvil og kaffe pakket vi sammen for å reise nedover igjen. Kvelden hadde begynt å snike seg på igjen nå. Sola hadde gått ned og sjøen lå helt stille med avbrytnings av fiskevaking. Myggen hadde begynt å gjøre seg gjeldene så det ble vel regn etter et gammelt ordtak.
Vel fremme i byen satt jeg Mona av og hun ville gjerne treffe meg igjen senere når de holdt på med dammen. De trenger jo ei kokke mente nå hu da. Jeg takket for det og skulle si fra når vi skulle være alle mann der. Jeg regnet med at det var helgen som det ble mest aktivitet der.
Vi var igjen kommet litt nærmere hverandre. Vi hadde hatt turer sammen før men det stoppet med det. Nå var vi vel begge blitt mer modne etter hvert så vi fikk se hvordan det gikk.
Jeg skulle opp igjen i morgen og begynne å slippe vann hadde jeg fått beskjed om. Jeg måtte ikke slippe på for fort for da kunne det gå riktig galt. Dagen etter var allerede Snorre kommet og han hadde åpnet litt mer. Det var vel knapt en halv meter igjen nå.
Slusa.
Snorre og jeg prøve å få tatt noen mål av porten. Det kan man si var et dødfødt arbeide, det var sterk strøm i slusa og vi greide jo ikke holde oss på beina. Først gikk Snorre overende og kom i land igjen litt lengre nede. Så var det meg som endte samme turen. Det var bare å finne seg tørre klær og vente.
- Det ser ut som ”gangjernet” ser bra ut så vi slipper å skifte den. Men en del av den porten må vi bytte. Det er eikestokker så de har lang levetid. Vi reiser inn på saga og får et par plank der, sa han. Jeg tenkte vi kunne få tatt målet så vi hadde det ferdig.
Dagen etter gikk turen til saga. Snorre hadde snakket med eieren så han viste de hadde det på lager. Han fikk saget til noen bord og stokker. Han trodde det ikke var så mye som måtte gjøres. De tok med disse plankene tilbake.
- Ja, sa Snorre da kan dette ligge til fredag så kommer jeg tilbake. Du får ringe meg om det renner ut nok vann innen torsdag.
- Det skal jeg gjøre lovet jeg.
Onsdagskvelden var vannet på et lavnivå. Det var masse vann i tjernet, men her ved slusa var det lite nå. Jeg ringte til Snorre på torsdag morgen og fortalte dette.
- Jeg kommer, hørte han i den andre siden.
En halvtime senere hørte jeg en bil komme inn på tunet. Snorre kom hoppende ut av bilen og rett bort i slusa.
- Se det ja, nå er det bra.
Jeg var og hentet stigen og vi gikk ned i slusa. Snorre hadde med seg et verktøy for å kjenne på kvaliteten på stokkene. De gamle eikestokkene.
- Jammen er de bra disse stokkene her. Det har jo ikke vært mye lufttilgang så det er vel det som har gjort det så bra. Ser vi må bytte ut noen planker og noe av de gamle smijernet som sitter i porten. Det skulle bare mangle. Den gamle styringen må også repareres ser jeg. Det er utrolig hvordan disse gamle tannstengene som porten går i har holdt. Det er en veldig fin smi kunst det der. Jeg må jo prøve å lage de like. Det er vel smie borte på ”Stykket” jeg behøver ikke helt hjem for å smi.
Han fant en blyant og ei lita bok og noterte det han måtte lage. Dette skal vi få til. Det er meldt pent vær i helga så karene kommer jo oppover om fredagskvelden og ser på jobben. Jeg kommer også så da kan vi prate mer. Du får skaffe litt mat og drikke du. De har nok med seg noen matpakker, men litt ekstra hadde de nok satt pris på. Den gamle mekanismen skal jeg ta meg av også. Plukker den ned til helgen.
- Da reiser jeg hjem igjen.
- Hvor mange har du spurt, sa jeg.
- Jeg regner med at det blir en 5 – 6 mann utenom oss.
- Da skal jeg regne med litt flere for det er ikke noe i veien for det. Jeg har jo frysere til å legge mat i. Mona skal komme og være kokke sa hun.
- Hmmmm, var det så dere bare var gode venner?
- Ja, sa jeg vi har kjent hverandre i alle år. Hun er ei grei jente, vi har fått litt bedre kontakt igjen, men det blir nok ikke noe mer nå heller tror jeg.
- Har dere vært sammen?
- Ja, i korte perioder har vi hatt et forhold, foreldrene våre vil nok ha oss som et par. Kanskje det blir litt lengre igjen nå? Jeg vet ikke. Hun har en kjekk liten krabat som heter Ole og er 5 år gammel. Han har vært med meg andre steder, Jeg vil ha et gjerde før jeg ønsker å ta han med hit.
- Ja det er jeg enig med deg i. Nå må jeg reise innover. Ha en fin kveld, sees på fredag.
- Kjør forsiktig ropte jeg, men det behøvde jeg ikke si for han kjørte ikke fort. Kona hans sier at man kan nesten gå fortere enn han.
Jeg gikk og tittet ned i slusa. Det er jammen voldsomme greier dette her. Hvordan kan den porten holde igjen på disse vannmengdene, Nå er jo ikke trykket så stort, men det er jo store vannmengder. Jeg gikk inn.
Ikke ofte jeg har satt meg ned ved kjøkkenbordet for å skrive ned det jeg skal ha til dagen etter. Jeg måtte tenke litt mer nå for å være sikker på at jeg får det som trengs. Gikk gjennom kjøleskapet. Det var fort gjort tenkte jeg. Det var jammen tomt. Her trengs det på fyll. Jeg må nesten reise hjem i kveld jeg. Her er det jo ikke brød engang. Klokka var jo 7 så jeg kunne rekke kjøpmann. Jeg låste og forsikret meg om at alt var i orden og kjørte nedover.
Butikken rakk jeg fint. Jeg handlet som jeg ikke hadde hatt mat i kjøleskapet.
Jeg pakket det ned og reiste hjem til min lille hule. Min leilighet som jeg har i byen. Her hvor blomstene gikk etter vannet selv fordi de tørstet i hjel. Nå er det stort sett plastblomster i vinduene om sommeren når jeg ikke er der. Om vinteren kommer det riktige blomster på plass.
Skal jo tidlig opp i morgen så jeg skrev bare ned noen stikkord i dag. Jeg lastet over bildene mine for å få sett de på en større skjerm.
På et av bildene fra festen ser man en grå skygge inne i skogen. Det må være et lys tenker jeg. Men jeg får ikke blikket vekk i fra det. Det var så spesielt. Kan det være mulig at jeg har fått henne på et bilde? Jeg må tie stille foreløpig om dette. Jeg prøver å stille det skarpere og forstørre det og da blir jeg veldig sikker. Så hun er der og vi oppdager henne ikke. Jeg føler at jeg en dag treffer henne.
Nå må jeg legge meg.
Jeg ligger bare og vrir meg og får ikke sove. Jeg ser denne grå skyggen foran meg og sier halv høyt. Jeg skal hjelpe deg, bare vent litt kanskje det ikke blir før til neste år. Det hjalp jeg sovnet godt og drømte om ei vakker kvinne som gikk i en skog, jeg så hun ble drept ved en elv. Dette er spesielt. Jeg våknet om morgenen etter noen harde og lange drømmer om denne jenta. Jeg er sikker på at jeg må ordne i dette. Dette er en beskjed jeg har fått.
Etter en dusj og en god frokost setter jeg meg i bilen og kjører opp. Mona har jeg snakket med så hun kommer først i morgen. Hun skal sitte på med Lars oppover.
Vel fremme ved Damstua ser jeg at det allerede står en bil der og stigen står ned i slusa. Det er Snorre og Alf som har kommet tidligere og startet med å gjøre litt.
- Hei, hei roper jeg, skal sette på en kopp kaffe til dere. Kom opp om 10 minutter.
- Greit det er fint hører jeg dem sier.
Jeg går inn og ordner med matvarene og setter på en kaffekopp til dem. Mat venter jeg litt med. Det er litt tidlig ennå.
Kommer ut igjen så har de funnet sine plasser i møblementet og venter på kaffen.
- Har du ikke kake kommer det tørt fra Alf.
Alf var ikke gift men hadde en kjæreste som bodde hos han. Hun hadde en gutt og ei jente fra før. Noen sier det er Alf sine barn, ingen spør om dette. De har vært sammen i hele sitt liv. Det var noen som ymtet innpå om de skulle stelle i stand bryllup til dem. Ungene til Solfrid ville gjerne det men det var jo ingen som hadde tørt å spørre ennå om det. De tenkte litt på det til neste år, på Skogenfesten hos meg.
- Jeg har noen tørre kjeks om du ønsker noe å bite i.
- Flott det, bare dupper den i kaffen, veit du.
- Jeg regner med at jeg lager mat ved tolv – ett tiden.
- Helt fint, sa Snorre, han kan stå over den kjeksen. Han har ikke godt av det.
- Hehe, høres ut som kona nå.
De gikk ned i slusa og fortsatte sitt arbeide med den nederst feste av porten. De måtte ha den av fordi den burde byttes når de først hadde tømt tjernet for vann. Fredagen gikk med til å lage nye og bytte de. Det var noe smijern som var brukt men nå satt de inn rustfritt. De regnet med at den ville holde bra også.
- Sånn nå kan vi fortsette i morgen med bytting av noen planker som ser slitte ut, det ser ikke så gale ut dette mente Alf. Han var tømmermann og drev med å restaurere det gamle innover her i Skogen. Det kan være bra å få hjelp til de plankene som skal på plass mente han.
- Snorre gikk bort til den andre porten som det var mindre å gjøre med. Det er nok noen år siden den var blitt brukt trodde han. Jeg går og skrur av lukkemekanismen og får reparert det som må. Selve treverket ser bra ut.
- Du kommer til å få deg ny jobb nå, sa Alf, ”portåpneren”. Da kommer snart bolignavnet til verdighet igjen. Damstua. Slusa var vel bygget for å sende vann og tømmer nedover i sin tid kan jeg tenke. Det var jo fint å ha et vann magasin her som tømmeret lå, før det ble fløtet nedover.
Jeg ble igjen alene og så på det som var gjort. Det var dyktige menn de som var her i dag tenkte jeg. Jeg sto og drømte om vannet som var fullt med vann igjen og en båt ble hevet i slusa for så å seile videre innover på vannet. Tenk om en slik drøm hadde blitt en virkelighet.
Tut, tut, vekte han, der var det en bil på tunet han ikke dro kjensel på. Ut av den hoppet Mona blid som er lerke.
- Jeg kom i dag jeg, har fått låne nøkkel til bommen så jeg kom inn hit.
Hun kom løpene mot meg og kastet seg rundt halsen min. Dette har jeg drømt om hele uka og nå er jeg her. Hun ville nesten ikke slippe meg heller.
- Det var nå voldsomt til omfavnelse da, sa jeg.
- Skylder deg det, du er jo bare en god mann, sa hun.
- Nå, nå, sa jeg, ikke for mye skryt nå.
- hehehe, lo hun.
- Jeg har gjort i stand ei seng oppe på kontoret om du skal overnatte i, sa jeg.
- Um, sa hun, liker tanken din, men ….
- Vi gikk inn og viste henne rommet. Du kan jo selv velge hvor du vil ligge, sa jeg. Her er det husrom og hjerterom.
Hun blunket til meg og hang seg rundt meg igjen.
- Jeg skal ta godt vare på deg, sa hun. Ikke hver dag jeg er hos en så real kar som deg. Det er ikke noe tull med deg, du er så ordentlig, og det liker jeg godt. Du vet du er den ungkaren som er mest ettertraktet i bygda nå.
- Det har jeg ikke hørt, men jeg er jo stille og rolig av meg det er jeg jo.
- Vil du hjelpe meg med å bære inn litt av det jeg har kjøpt med meg?
Jeg ble med og hun disket opp med vinkartong og et par 6 pack. En tung koffert var også med.
- Du skal ikke tørste ser jeg. Det er garderobeskap der oppe om du skal henge fra deg noe litt pent.
- Det er jo ikke så farlig med dette men jeg måtte jo bare ta med meg litt skift. Kanskje jeg kunne gjøre noe mer om det var ønskelig, sa hun.
- Vi skal finne på noe om du føler deg arbeidsledig.
Mona hadde med seg kylling som hun varmet og kokte ris.
- Du får gå og finne tallerkener og et par øl så lenge du, sa hun. Det er snart ferdig.
Jeg satt meg ute og så utover vannet, eller rettere sagt der vannet skulle være. Det var langt ned til det nå. Utrolig hva 2 mtr kan gjøre.
- Jeg blir ikke fortrolig med vannet jeg, sa Mona i det hun kom ut med maten.
- Tenker på det samme, tar nok ikke så lang tid før det er oppe igjen, tenker jeg.
- Nå skal vi ha mat, jeg tenkte at kylling kunne være greit å starte helgen med. I morgen blir det vel snakk om brødskiver og noe gryterett og det samme på søndag tenkte jeg. Jeg så kjøleskapet ditt var rimelig fullt nå så du har vist tenkt på stor innrykk.
- Ja, sa jeg, du vet når det kan bli en 7 – 8 stk her i to dager med oss så går det litt mat.
- Kommer det så mange? Jeg trodde det liksom bare var kanskje 4 av dere.
- Snorre har bedt med noen til å hjelpe og i dag har vi tatt den ene porten nede i hengslet om jeg skal kalde det for det. Det tar utrolig lang tid dette her. Vi kommer til å konsentrere oss om den ene porten først så vi får opp vannstanden igjen så kan vi ta den andre etterpå. Når vi fyller vann igjen vil vi få det tørt til å jobbe videre med den andre. Vi har fått tillatelse til å slippe litt mindre vann nedover mens vi holder på. Vi må sende litt fikk vi beskjed om.
- Bra dere tenker på alt. Jeg så den lille fossen som veien går forbi litt lengre nede, hadde ikke store vannforsyningen nå. Den kommer tilbake når vi er ferdig, vet du.
- Å ja, det gjør den vel.
Det var deilig mat, sa jeg. I det jeg gikk inn med oppvasken og skulle hente litt kaffe.
- En liten en ved siden kanskje, sa hun og kom ut med ei flaske Cognac og to glass.
- Ikke for mye sa jeg for vi skal jo jobbe i morgen.
Vi satt og slumret ut i solnedgangen og klokken begynte å nærme seg sengetid. De ryddet opp og gikk inn.
Gikk og la oss stille på hvert vårt rom, det var så stille i huset. Like før jeg sovnet hørte jeg døra gikk opp og jeg hørte en stemme hviske; det er så stille inne hos meg. Jeg kommer hit til deg jeg. Hun hadde på seg en nattkjole som knapt skjulte det som var under. Hun smilte og kom og la seg i armkroken min.
- Jeg tenkte jeg fikk takke for forrige helg, sa hun i en litt koset stemme.
Dagen etter våknet vi av en bil som tutet på yttersiden, så på klokka og den hadde passert 8.
Jeg gikk bort til vinduet og fikk se Snorre og Alf var kommet.
- På tide å stå opp, sa han, en kan jo ikke sove hele dagen.
- Kommer om 10 minutter, sa jeg. Dere skal få en kopp kaffe og et stykke brød før dere starter.
- Jeg ba de andre om å komme kl 10 så det er bare vi som er tidlig ute, hørte han Alf si.
- Jeg gikk ut etter noen minutter og begynte med å finne noen stoler og bord. Det kommer vel flere etter hvert så jeg kan like godt finne det med en gang. Jeg har noe stående i uthuset.
Alf kom etter og hjalp meg i å bære. Snorre var i full gang alt med denne styringen han måtte ha i orden, sa han.
Mona kom ut med mat og drikke. Nå er det frokost sa hun. Baconet er i panna.
- Oi glapp det fra Snorre, ikke rart du ikke har kommet deg opp i dag og han måtte le.
- Hehehe, vi lå nok og sov må jeg innrømme.
Mens de spiste kom Kristian og Lars kjørende. Vi har fyrt opp essa i smia om dere skulle trenge noe å smi.
Flott, sa Snorre, Jeg tror jeg skal reise bort å lage noen spiker. Jeg trenger noen litt lengre enn jeg har med meg. Det går fort å lage de.
De andre drakk ut kaffen og det kom 3 stykker til som jeg ikke kjente. Men det er bra å bli kjent med flere her inne. De tre hadde alle hvert sitt torp har inne og bodde nærmere kirken. Der holdt de på å restaurere husa sine.
Etter en del sliting med tunge planker og tunge løft for å få de på plass var kvelden der og den ene porten gikk helt perfekt. Da blir det den andre i morgen. Den er det mindre å gjøre på. Snorre hadde allerede satt inn den nye styringen i den porten så det skulle være ganske grei jobb i morgen med den andre.
Det ble ettermiddag og karene begynte nok å bli litt sultende da de hørte Mona slo på steikepanna for å si det var mat. Sonja var også kommet til så det var trivelig på kjøkkenet. Solveig skulle også komme i morgen så da ble de tre stykker. Det var jo ikke brukt for så mange, men praten gikk jo i ett der inne så de hadde det trivelig. Sonja tok også en del bilder av arbeidet deres. Hun ville gjerne lage ei fotobok om dette arbeidet og livet som var i Skogen. Det var ikke så mange bilder fra Skogen som noen av dem hadde. Det var Olsen på Bygdetunet som hadde spurt om dette. Sonja sa jo selvsagt ja til det.
Etter middag så reiste jo de fleste hjem til hvert sitt og gledet seg til resten i morgen.
- Jeg må steike noen brød, sa Mona.
- Jeg kan gjøre det, sa Solveig som var kommet for å hente Lars. Jeg har bakerovn, og jeg har stekt brød i dag for morgen dagen. Jeg hadde regnet med at jeg kunne yte med noe slikt. De ligger i ovnen nå så de er fine og ferske om en times tid.
- Jeg legger de litt inn der i morgen før jeg kommer så blir de som ferske.
- Er det noen sak når man har så hyggelige naboer, sa Mona.
Det ble tidlig kveld i dag. De var slitne og de sovnet fort.
Søndags morgen satt jeg på ringeklokka så ingen skulle få vekket meg. Klokka ringte kl 8 og jeg hoppet høyt.
- For et bråk hørte jeg ved siden av meg. Jeg får vel komme meg opp først og lage litt frokost til deg.
- Må du opp så tidlig da, sa jeg og strøk henne gjennom håret.
- Kan jo ikke bli som i går morges, sa hun. Vi får ta det igjen. Selv om jeg ikke har noe lyst til å gå akkurat nå.
Hun forsvant inn på badet og jeg hørte hun dusjet. Jeg har vel ikke noe annet å gjøre tenkte jeg og sto opp. Jeg kledde på meg og gikk på badet for å få litt vann i ansiktet og pusse tenner. Det var greit å komme i gang som hun sa. Det blir nok en hard dag i dag også.
Vi satt ute og spiste frokost i dag også. Det fine været var fremdeles der og vi skulle vare over helgen.
- Når skal du på jobben i morgen? Sa jeg.
- Jeg skal starte kl 10 så jeg tenkte på å være over til i morgen, om jeg fikk lov da. Det er derfor jeg har med meg såpass mye klær.
- Selvsagt går det bra. Jeg blir sittende å skrive i morgen for jeg skal levere noe til avisen i morgen kveld. Jeg leverer fast om tirsdagene. Du har kanskje sett min spalte der?
- Å ja, det er mange som leser den vet jeg. Jeg har vært fan av den lenge.
Nå kom de lurende en etter en.
- Å ja, dere er kommet opp i dag, sa Alf når han kom. Han og Snorre hadde veddet om det. Snorre var bortom smia til Kristian en tur, så han kom snart etter.
De andre kom en etter en og snart var de fulltallig. De begynte å bytte ut et par planker nederst i porten. Så kunne di begynne å bevege på den også.
- Utrolig lett de nye portene går, sa Lars.
- Det er jo noe nye lager som sitter nede i der som gjør at alt går så lett. Det blir nok litt tyngre når den skal presse på vannet, sa Snorre som var kommet til. Da var det å få på litt tjære på dem og lukke dem.
- Klokka er jo nesten ikke middag engang, sa jeg.
Etter en times tid var tjæringen over.
Jeg tror vi bare tjærer over den andre porten nå, mente Snorre. Jeg har jo byttet styringen til lukene så de går lett. Hvis vi må ta dem igjen så er det jo enkelt tror de vil holde i mange år. De begynte å tjære den også før vannet kom på.
Da var det like før middagen var ferdig også. Alle stilte seg opp på hver sin side og styrte porten igjen og det ble spennende å se hvor tett den ble.
- Litt vann skal alltid renne gjennom i den renna der nede, sa Snorre. Det er en liten sikkerhet som er der. Vi må ta en liten titt på laksetrappa di også. Den ser bra ut men kanskje litt sjekking før høsten kommer, sa han.
De kunne nå se at vannet hadde begynt å stige i tjernet.
Da slo a Sonja på middagsklokka igjen. Og karene satt seg pent til bordet og spiste.
Det ble jo servert øl ved siden av, men noen promille kontroll her oppe var det ikke snakk om. Så mye var det ingen som tok. De var jo forsiktige.
- Jeg kan bare si tusen takk for denne strålende jobben dere har gjort hos meg, Jeg står jo skyldig til dere alle sammen nå.
- Dette er noe vi alle har sett frem til, sa Alf, som var formann i velforeningen her i Skogen. Vi kommer og fisker her som før og vi har blitt mer kjent med hverandre. Jeg trenger en til å skrive for meg i vellet så jeg har tenkt å spørre deg om hjelp til det.
- Det skal jeg gjøre. Jeg er jo en forfatter i dag så jeg er glad for det. Det neste vi nå har å gjøre, sa jeg er å ha en avslutningsfest her neste fredag. Håper det passer for dere. Dere får ta med konene deres så vi kan få party her.
- Jeg baker jeg vet du, sa Solveig.
- Jeg kjenner jo alle så jeg ringer de andre om hvem som tar hva med mat, drikke som øl og mineralvann ordner Thur selv med. Skal dere ha noe sterkere så ordner hver og en av dere for, sa Sonja.
Jeg kommer og blir med på kjøkkenet, sa Mona.
- Da høres det ut som en fest, sa Kristian. Jeg har lenge ønsket å få båten min hit inn i vannet så kanskje jeg kan få til det samtidig. Det hadde vært fint. Jeg har jo ei gammel brygge litt lengre inn her.
- Er det du som eier den brygga, jeg har lurt lenge på det.
- Jeg har passet på og reparert den nå mens vannet har vært lavt.
Da reiste alle til sitt og oppvasken var blåst og det var ryddig og fint.
- Utrolig hvor fort det stiger, sa Mona. Det må være mye vann som renner gjennom her. Jeg tror faktisk i morgen kveld er det fullt igjen.
- Det tar lengre tid nå, sa jeg for det er mange knauser og slikt som nå er fylt over så den neste halvannen meter blir nok hardere å fylle. Som du ser er ikke selve vanne så dypt.
- Henter noe å kose oss med, sa Mona, bare sitt helt rolig du.
Det var en god temperatur i dag passe å sitte ute på en slik kveld. Mona kom ut igjen med noe snaks og en kartong med vin.
- Kommer tilbake, sa hun.
Hun kom ut igjen i slik ”grilldress” de kaller det.
Jeg håper ikke du har noe imot det. Den er luftig og lett og den er meget behagelig mot huden. Så derfor er det godt og bare ha denne på seg når man skal kose seg.
Hun skjenket opp et par glass og krøp opp i armkroken min. Hun hadde litt stor utringning så det var tydelig hun ville vise til meg det hun hadde under.
- Jeg håper du liker utsikten, sa hun, når jeg går hjemme alene om kvelden går jeg ofte slik for det er så godt.
- Helt upåklagelig, sa jeg, har vel aldri hatt slik dress for jeg har jo ikke tenkt på noe slik lette gode plagg noen gang.
De satt og koste seg med vin og kjærtegn utover men sola gikk ned i vest.
- Nå er det på tide å legge seg, mente jeg for det er jo en dag i morgen.
- Enig med deg i det, de tok med seg glass og flasker og gikk inn.
Hun strakte handa til han og hun leide han opp i andre etasje.
Mandagen kom og klokken ringte febrilsk. Nå er det på tide å komme opp sa jeg.
- Kunne ønske jeg kunne ligget her lengre i hele dag, sa hun.
- Det tror jeg går dårlig for oss begge, sa jeg men tanken hadde vært god.
Hun pakket sakene sine. Kommer opp igjen neste helg ropte hun i det hun reiste.
Jeg hentet meg en kopp kaffe og satt meg i solveggen. Det var ikke helt den store varmen i sola ennå. Tjernet tok lengre tid å fylle seg nå. Det var ikke så mange grunner som tok mye av volumet mer. Satt og tenkte på Mona, hun gir alt når hun kan være seg selv. Jeg liker henne veldig godt men jeg er litt usikker på om hun er den rette. Vi har jo et forhold nå, får jeg se hvordan det går.
Stillheten rundt meg kunne føles nå. Det var noen ender som prøvde å få min oppmerksomhet igjen i vannet. De har pleid å få noen brødsmuler og slikt om morgenen. Da har det ofte kommet noen småfugler også som vil dele. Jeg føler en godhet når dette gjøres. Godt å ha et forhold og tillit til dem. Jeg hentet en del brødbiter og kastet ut til dem. Det var populært og se hvordan de strømmet til maten.
Nå må jeg ta tak i Pcn og ikke drømme meg bort. Heldigvis har jeg det omtrent ferdig det jeg skulle levere.
Det var en tanke jeg ikke fikk ut av hodet og det var turen min til den store eika, fossen, ferga og de hyggelige folkene. Hvor hadde jeg nå gjort av den historien, jo her var den, den har ligget i mine tanker lenge nå. Den kunne jeg vel brukt som en historie neste gang kanskje? Det handler jo om godhet så hvorfor ikke.
Jeg må lese den, her kommer den.